Live Livet

Incpetionesia

2012-01-25T21:39:00.000-08:00

I Indonesia, med verden flommende inn i oss. Frodige farger som fyller blanke ark.
Medan er eksos, shoppingsentre, tuting og buddhister i stille meditasjon. Bønnerop fra moskeene synger om en lengsel som brenner i meg, men som jeg ikke forstår. Noen steder krasjer ropene fra minareter over hele byen, og danner en atonal Stockhausen-aktig musikk som kanskje er urovekkende, kanskje beroligende.
Vi sitter samlet og jeg glemmer meg selv og smelter inn i felleskapet. I øynene på alle i den lille gjengen vår ser jeg at jeg er hjemme. Vi ler av de barnslige vitsene enda en gang og spiller feil akkorder på ukulelelene til glemte slagere.

Humpende, ristende forbi apeflokker og jungel. Til Lake Toba. Enda en øy på øya i øy-landet. Og «Øyception» føles virkelig som en drøm. En veldig god drøm. Fjellene er så grønne at det ser ut som de har vokst ut fra den klare innsjøen, og etter tusenvis av år har blitt til ragende fjell, men beholdt fargen til den første spiren.
Gjennom den åpne hytten flyr kolibrier og sommerfugler over oss der vi sitter og drikker juice og synger negro spirituals så taket løfter seg. Etter å ha planlagt så mye annet, vippes jeg av pinnen og faller fritt. Som i en drøm i en drøm i en drøm. Med verden flommende inn i meg er hvert ord, hvert blikk, hver blomst, hver smak en ny farge på et blankt ark.

En ny koffert

2012-01-15T13:42:00.000-08:00

Jeg pakker en ny koffert. For noen måneder siden gjorde jeg det samme for å reise hjem.
På rommet mitt i Firenze foldet jeg sammen genser etter genser, og det kjentes så tungt, som om hvert plagg var en av de lange dagene der, minner - vakre eller vanskelige, jeg la ned i bagasjen.

Så pakket jeg og dro til USA! Til Texas hvor alt er stort og hvor mulighetene er mange. Hvor jeg fikk tro og håpe igjen.

Plutselig sveipet 2012 over alt som var, og på et øyeblikk var en ny koffert pakket og utpakket og jeg hadde et nytt rom, et nytt hjem. I Oslo var det som Gud satt meg tilbake til meg selv, i balanse etter å ha vippet fram og tilbake mellom hva jeg kunne og hva jeg ville.

Og nå pakker jeg en ny koffert.
Jeg har glemt alle shortsene mine på Gjøvik, men jeg er klar for å dra.
Jeg åpner hjertet mitt og håper du ikke avviser meg, Indonesia.
Håper du ikke blir noe jeg gjorde en gang, men at jeg kan pakke deg ned der jeg gjemmer erfaringene mine.

Tatt til Oslo

2012-01-10T09:38:00.000-08:00

Jeg sitter stille. Jeg er ikke i bevegelse, men verden suser forbi meg likevel. Det er som å sitte urørlig på et tog i full fart.

Jeg har blitt tatt til en annen by, satt sammen med andre mennesker i en annen hverdag. Er dette min stasjon?

Oslo. Hele livet har jeg lengtet tilbake til deg! Aker sykehus, der jeg ble født – vet du at jeg bor like ned i veien fra deg? Å holde søsteren min i hånden igjen. Å være like i nærheten.

Og så blir jeg redd. Det går for fort. Jeg faller uten feste for føttene og det blåser gjennom meg.

Men så er jeg båret av vinger. Mange vinger. Og jeg flyr, jeg står ikke stille, men jeg er heller ikke fanget på et tog. Jeg er fri!

Adventsglede

2011-12-13T09:51:00.000-08:00

Adventstart i Texas

Å jobbe er ikke arbeid mer. Norli er jul!
Å lese er ikke konsentrasjon disse dagene. Bøkene er basseng med levende vann.

Mørket er ikke frykt, vinteren er ikke kulde.
Vinter er glitter og rensende sne. Mørke er søvn, drømmer, eventyr.

Å være ferdig på videregående er ikke "puh, endelig", men å se tilbake på minner og tenke
"Så godt vi hadde det!"
Ansikter er ikke masker mer, men utrykk på mennesker. Massevis av ansikter. Blikk å møte, smil å ta i mot og sende tilbake.

"It's not having what you want, but wanting what you have."
Det handler ikke om å få det du vil komme til å elske, men å elske det du har.

Ekte stjerner

2011-11-17T13:30:00.000-08:00

Igjen er det etter å ha sett en film, i går var det etter å ha hørt en konsert og et foredrag om Kristianiabohemen. Historier om ville liv og musikk som trygler deg om å leve like mye selv. Andre forteller deg hvor magisk livet er i det de opplever det og du strekker ut hånden og tar i mot. Og så, plutselig er det du som har opplevelsen. Å gå ut i mørket i en natur som glitrer i noe du antar er rim, men som like gjerne kunne være tryllestøv, og se den svarte himmelen overdrysset med stjerner. Ekte stjerner som lyser så sterkt at vi ser dem selv etter de har sluknet, enda de har lysårsvis av avstand til oss. Og så komme ned å se utover bylysene, som skinner gult og blast og svakt enda avstanden bare er 1/2 kilometer. Å vite at noe er ekte i en underlig verden. At uansett hvor mye vi bekymrer oss og bygger skyskrapere forsvinner ikke stjernehimmelen. Vi kan bare ikke se den for alt lyset. Men vi vet at livet overlever plastikk og hverdagsmiddager, at det finnes noe som utholder alt.

Pinnsvinets hemmelighet

Drømmene drømmer om å bli Virkelighet

2011-11-12T06:40:00.000-08:00

"Fantasy is what people want, but reality is what they need.

And I've just retired from the fantasy part."

- Lauryn Hill

Jeg trodde det var motsatt, på mange måter.At folk fylte hodene sine med unødvendige tall, statestikk, planer, program. I steden for

drømmer, håp, fantasier, gøy, ro, kos.

Men så begynner jeg å se at drømmene mine forventer og innfris, de også. De drømmer om å bli virkelighet. At fantasiene mine egentlig også er

tall, statestikk, planer, program.

Og jeg lurer på om virkeligheten er mer fantastisk enn fantasien? At jeg allerede har alt jeg drømmer om?

Morgenflørt

2011-11-08T04:53:00.000-08:00

En morgen spionerer jeg på kulda mens han forsøker å sjarmere skogen i senk. Jeg er mistenksom til ham, men jeg må gi ham creds for hans forførelseskunst. Jeg biter ikke på den, men jeg ser hvordan skogen gir seg hen til ham. De døde blomstene strutter som i nytt liv under krystallene hans. Hun glemmer at snart vil han drukne henne helt. Hun tar i mot ham, slik hun har gjort det i alle år.

Collage

2011-11-03T14:55:00.000-07:00

I hånden har jeg en stor skinnende saks og Ane Brun skyller vekk konturene i rommet med stemmen sin. Jeg trekker sidene i gamle utgaver av Vogue og Elle over tankene mine, som en dyne når du skal sove. Jeg forsvinner inn i drømmer og klipper ut små papirfigurer. Stoffer, teksturer, himmler, hav. De glinsende arkene er fulle av uttrykk - som når de klippes ut av sammenhengen de står i, blir nye uttrykk.
Jeg har ikke laget noen av bildene jeg klipper ut, men når jeg setter dem sammen igjen har de tatt til seg noe av det jeg har opplevd og sett. Det uttrykker noe av det jeg er.

Søk

2011-10-30T13:01:00.000-07:00

Noen ganger åpner jeg Internett og stirrer inn i det tomme søkefeltet på Google uten å vite hva jeg skal skrive der.

Jeg trenger svar på noe og er vant til å finne det her. Jeg må bare formulere et søkeord, et spørsmål. Hva var det jeg lurte på? Spørsmålene er fjerne ekko, som en drøm jeg ikke husker. Så innser jeg at undringen min er for stor for en setning. At hvis jeg taster inn søkeordet "Live" får jeg bare opp et konsertprogram for en ukjent by.Hvis jeg er heldig kommer jeg kanskje tilbake hit, til min egen blogg, til mine egne spørsmål. Men det er ingen svar til meg der ute. Fordi alt som står på Wikipedia allerede har skjedd, og alle svar som er å få egentlig er noen andres svar. Mine spørsmål har ikke noe svar enda, og det inspirerer og forvirrer meg. Det fyller meg med forventning, bekymring og glede å komme tilbake hit. Jeg åpner søkefeltet inni meg og venter på at svarene sakte skal dukke opp. At jeg en dag søker og oppdager at svaret allerede har kommet til meg.

Fjorland-effekten

2011-10-22T14:50:00.000-07:00

Så, tilbake på landet - hva gjør jeg?
Kort sagt gjør jeg det jeg savnet aller mest i Firenze. Jeg lager mat.
Man skulle tro at to måneder i Italia ikke kunne bli noe annet enn en kulinarisk opplevelse, men Italia-fortellingen min er ikke eat, pray, love. Jeg hadde et par fantastiske matopplevelser, men de var unntak fra regelen. Det er vanskelig å slippe seg løs på et kjøkken som ikke er ditt, og å kokke for èn. Jeg er typen som bruker 15 minutter på å bestemme to smaker når jeg skal kjøpe is, og gjerne leter en times tid for å finne et greit sted å spise lunsh, økonomisk og trivselsmessig. Jeg er Vinglepetter i Fjorlandsreklamen. Virkelig. Og på det gigantiske Coop supermarkedet, med en valuta jeg ikke var vant med og med et vareutvalg som var noe ganske en annet enn de 40 slagene Vinglepetter må velge mellom, ble det å skulle lage mat ikke den gleden den kunne vært.
Jeg har vært hjemme en uke nå, og hver dag har jeg laget middag til familien min. Jeg går på butikken, kjøper det jeg trenger og prøver ut oppskrifter jeg er nysgjerrig på. Jeg får øvd meg på kjøkkenet, for de menneskene jeg er tryggest på her i verden. Det er også godt å ha et fast holdepunkt hver dag, middagen, og en god stund med familien som, stakkars folk, desperat vrir kreativiteten sin for å finne nye komplimenter til rettene jeg setter foran dem. Fjorland-effekten treffer deg nemmelig hardest når du er usikker. Vinglepetter sitter jo også alene på kjøkkenet sitt og spiser Fjorland. Her, sammen med familien har jeg det gøy, og koser meg med å kokke. I kveld var det imidlertidig venninnen min, på besøk for å hvile blikket på George Clooney og skravle ut to måneder, som la en ny oppskrift på bordet:

Sjokoladefondant
Ingredienser:
50 g smør
50 mørk kokesjokolade
2 egg
1/2 dl sukker
1/2 dl hvetemel

Visp egg og sukker i en bolle og bland inn hvetemel.
Smelt smør og hell den over opphakket sjokolade så den smelter. Bland sammen alt!

And there you go! Putt dem i former og stek i 8-10 minutter nederst i ovnen på 180 grader. Når de er ferdige er de sprø på toppen, men med en flytende sjokoladekjerne. Vi lot dem hvile en ti minutter, men nøt dem fortsatt varme med litt vaniljeis. Det er ikke noe å vingle etter!

Farvel Firenze!

2011-10-16T03:26:00.000-07:00

Den siste kvelden i Firenze så jeg utover byen fra en piazza oppe i åskammen. I kveldslyset og i en vill vind (som gjorde at jeg måtte vente to timer inne i flyet neste dag av sikkerhetsgrunner) kjente jeg det som at livet mitt ble pustet i - forandret, og minnene mine fra denne byen ble forgyllt i solnedgangen.

Jeg skjønte det var sikkert da mamma var på besøk. Da jeg viste henne skoleveien min, bakern min, leiligheten min visste jeg at jeg viste henne fortiden min, ikke fremtiden min. Det var på tide for meg å dra hjem.

Forrige uke fullførte jeg første del av italienskkurset, og på fredag var det akkurat to måneder siden jeg trasket oppover brusteinsgatene for første gang. Da mamma dro satt jeg igjen, ikke med savn og usikkerhet, men med en god tilfredshet. Følelsen av å ha fullført noe. Jeg drar hjem en måned tidligere enn jeg hadde hatt mulighet til, men jeg kjenner meg trygg på at jeg fullførte løpet mitt likevel.

Det har vært to utrolig innholdsrike måneder og jeg blir aldri helt den samme igjen. Jeg har lært og vokst. Jeg har blitt glad i denne byen, og i motsetning til Ibsen - som satt i Roma og skrev Peer Gynt som en parodi på nordmannen sett utenifra, har jeg blitt mer glad i Norge også. Nå har jeg en prosess foran meg med å sy sammen disse to vidt forskjellige livene. Få erfaringene fra Firenze til å leve og trives i meg her. Men først og fremst er det bare en glede og hente fram minnene og la dem inspirere meg på veien videre. Det er godt å være hjemme, det er godt å være på vei. I en vill vind av forandring, i en stille solnedgang - å være takknemmelig for alt det jeg har fått.

Sammen

2011-10-06T06:43:00.000-07:00

Det har vaert for sammensatt til aa bli et godt blogginnlegg. Hvordan kan jeg beskrive de tusen detaljene paa Domen - for mange til at ooyet mitt kan registrere det - en skjonnhet som bare er? Hvordan kan jeg beskrive menneskene, som ler det ene ooyeblikket og roper til hverandre det neste? Hvordan kan jeg beskrive de tusen fjesene, smilene, historiene - for mange til aa kunne ta del i. Hvordan kan jeg fortelle om en buffet med alle slags fantastiske retter, med jordbaer-margheritaer, naar neste maaltid er bare er vann og brood alene i en leilighet som ikke er min? Det har vaert for sammensatt til aa kunne gi et korrekt bilde av, men det har vaert utrolig rikt.

I kveld kommer mamma. Og jeg vet hun vil hjelpe meg aa plukke ned de eplene som har hengt for hooyt til at jeg har kunnet naa dem. Med erfaringen og modenheten til en 19 aaring har jeg strukket meg for aa naa alt hva denne byen har aa by paa, alt hva livet har aa by paa, men jeg kommer til kort. Jeg har vaert for voksen i snart to maaneder naa, naa kommer en helg hvor jeg kan vaere under alderen min. Krype opp i fanget til mamma igjen.
Hun vil se sammen med meg, og sammen er bildet helere. Skjonnheten kan tas inn, livet leves. Sammen.

Caffé Americano (om aa vaere fremmed)

2011-09-12T23:35:00.000-07:00

Jeg gikk i midten av den aapne gaten, med den utstrakte Piazza Republica og den gamle porten foran meg. Og jeg sang at jeg var i Herrens hender. Jeg har sunget denne salmen (det vil si de to linjene av den jeg kan) ofte her, men denne gangen var det ikke for aa overbevise om det, men for aa konstatere det. Og jeg kjente jeg var paa vei. Jeg har gaatt saa mye paa maafaa her, uten maal og uten mening, men naa visste jeg hvor jeg skulle. Jeg visste at jeg ikke bare var paa vei, men at jeg var paa tid. Det var et av de oyeblikkene hvor du gaar inn i din egen skygge. Eller skyggen av deg gaar inn i den du er ment til aa vaere.

Jeg saa paa plakaten utenfor at Gudstjenesten skulle begynne om en 20 minutter. En asiatiskutseende mann sto ved porten og jeg spurte ham for aa faa tidspunktet bekreftet. Han smilte vennlig og sa ja, men at det allerede var noen der og at jeg var velkommen til aa komme inn.
Utenfor finner jeg en staaende dame og en sittende mann. Hun er kledd i en svart prestekjole, noe jeg aldri har sett for. Vi som er italienskelever snakker hele tiden om hvor musikalsk spraaket er, men ikke noe spraak klinger vakrere enn de uanstrengte foerste tonene i en setning du forstaar. Ikke bare forstaar, men foeler. Du kan kjenne dialogen springe i et harmonisk samspill hvor tankene dine ikke lenger trenger aa konsentrere seg om teknikken, men om aa uttrykke det du er. Og paa tross av at jeg til og med har snakket norsk her med andre fra skandinavia, var dette et hjertespraak. Og ja, hvor kulturelt pinlig det enn maatte hoeres ut, spraaket var amerikansk.

Man burde ikke vaere norsk og bli amerikaner i Italia.
Og kanskje burde man ikke vaere norsk i Italia i det hele tatt, hvis man virkelig onsker at landet skal holde seg autentisk.

Men jeg er i Italia. Og jeg er ikke katolikk, selv om jeg har provd. Og jeg skjonner ikke italiensk, selv om jeg prover.

Jeg kommer inn og alle snakker dette spraaket. De lager kaffe til meg. De spoer om jeg vil ha cappuchino eller espresso, men jeg velger americano denne gangen. Jeg spoer og de svarer paa mer enn jeg spoer om. Og de spoer meg om de enkle tingene jeg savner aa fortelle om. Og mange her hvet hva de skal spoerre meg om fordi de har opplevd det samme som jeg. De er alle i Firenze for en eller annen grunn, og de har alle kommet til at de fortsatt er de samme menneskene og trenger aa gjoere det de trenger aa gjoere.

En god venninne av meg siterte en gang en TV serie (sikkert en amerikansk en) paa bloggen sin og skrev "The heart wants what it wants, right?" Og helt aerlig tenkte jeg det var mest dumt. At det var typen ting man sier naar man er utro eller noe. Men naa tror jeg det er noe i det.

Kirken er nydelig. Og i salen sitter folk fra alle nasjoner. Jeg sitter ved siden Nancy fra California, en gammel dame med haar som hvite dun. Foran oss kommer to moerkhudede jenter, og de kneler og korser seg foer de setter seg. Dette er en kirke for alle. Virkelig, om du var muslim ville du antagelig kjenne deg velkommen her. Allikevel baerer ikke gudstjenesten i det hele tatt preg av aa vaere utydelig og retningsloes - bare med en stor aapenhet. Og uten aa skrike " se hvor oekumeniske og tverrkirkelige vi er!" ; Det er en aerlig samling av folk som faktisk har forlatt hjemmene og menighetene sine og slik blitt samlet i en naturlig pluralisme.

Og endelig kan jeg gaa til nattverd. Endelig er jeg kompromissloest oensket og deltagende i felleskapet. Jeg stoetter Nancy opp den lange altergangen. Rolig tar vi skrittene i takt. Under de flammende vindusmaleriene. Vi kneler ned paa alterringen, jeg mottar oblaten og drikker av den samme nattverdskalken som holdes fram for alle i halvsirkelen foran alteret.

Senere, paa kvelden sitter jeg i bilen til en venn av Rosi, min "verdsoester". Vi har vaert paa vinfestivalen i en liten landsby i Chianti omraadet. Fullmaanen skinner over de Toscanske aasene. Praten gaar fort forbi meg paa italiensk. Men for forste gang siden jeg kom hit synes jeg ikke det gjor noen ting. For forste gang lurer jeg ikke paa hvorfor jeg er her, hvordan jeg framtrer, hvem jeg er. For jeg vet at jeg er det som er i hjertet mitt. Jeg er en nordmann, men det spiller egentlig ingen rolle. Uansett hvor jeg kom fra i verden ville jeg kunne fole meg fremmed. Fordi ingen er som meg. Men jeg kan rolig nyte synet av fullmaanen, hvitere og klarere enn den runde Peccorinio -osten jeg nettop har provesmakt. For vi er alle fremmede. Det er skjonnheten I det. For slik kan har vi alle samme potensiale til aa bli kjent.  Med hverandre, med steder, med livet, med oss selv, med Gud. And the heart want what it want's,
right?

The Sant'Anna Miracle

2011-09-08T05:24:00.000-07:00

We watched how the sun, minute by minute, disappeared in the mist over Florence. And then Veronika asked if I would come with her to this monastery the next day. The Monastery of Sant'Anna in Camprena, where the Oscar winning film "the English patient" was recorded.

Of all the hotspots and "must-sees" around Florence, should I really make it a priority to go somewhere off the guidebooks? Somewhere no one would ever ask if I'd seen, that wouldn't give me any credit in the "look at all the spectacular things I've done-race"?
I said I would think about it, and we kept letting our eyes fill with a thousand roofs, trees and church towers. We kept making fun and learn about each other's background; a German, an English, a Chilean, a Mexican and a Norwegian. And I had the best pasta I think I will ever have. Tortellini, made by hand in Tuscany. Filled with luscious ricotta cheese, with a warm tomato and orange puré poured over it.
"I think I'll come with you tomorrow." I say, and Veronika smiles.
We meet at the bus station half past six in the morning, after 3 hours of sleep. First it's a one hour's drive to Siena, where we take a bus to find the next bus, which we'll have to wait two hours to take. And then we're on our way to the small town of Pienza, wherefrom we will walk to this unknown monastery.
We're the only two people on the bus. We drive further and further in to the authentic tuscan landscape, far from the dusty houses and humpy brick roads, as well as the great churches and overwhelming art of Florence. Finally, after another hour we arrive in Pienza. We bye ourselves some fruit and get informed about the bustimes at the tourist information. The bustime, that is. There is only one bus going back to Sienna today, and that is in two hours. Perfect time for walking the seven kilometers to the monastery, look around for 10 minutes, and go back.
We have seen one sign indecating the direction of the Monastery, Sant'Anna in Camprena. But after a couple of kilometers we have already passed several crossroads without knowing witch way to take. So we just keep on walking straight forward. We're hungry and sweaty. Or I'm hungry anyway, Veronika doesn't complain a lot. The landscape is light, with tall cypresses over us and wide, open fields. Everything is uncertain. "Are we on the right way? Will we catch the bus back? Will we have anything to eat? How stupid is this, spending money on going nowhere? Do I even know this girl I'm here in the middle of nowhere with?" From the outside everything is uncertain, but there is a certainty there. Somehow I know the road we are walking will take us where we should go. And I know Veronika knows too.
"You know, if we want to... We could spend the night there" I say without considering the idea by myself first. Veronika smiles the same way she did when I firs said I was coming with her. Like she kind of knew. "Maybe they'll give us some clean nun-habits or something." I add, feeling the sweat cool in my neck and stiffen in my clothes.

Finally there's another sign. And we arrive. My watch tells me there's 40 minutes left 'til the bus leaves. We could turn on the spot and return safely. But instead we book a room. 
The man in the reception has an indefinable age. His face bears witness of the vision of a 70 year old, but his physics could suit a twenty-something guy. And his eyes - they are not closed as on people who feel they have seen enough, but open as on a child.
I shower and I'm hungry. I take my sweaty underwear, I wash it by hand in the sink and I dry it with the hairdryer. While I'm standing there I can see how absurd the scene is. Out here in peripheries, a hairdryer in my right hand and underwear smelling freshly of hand-soap in the left. The kitchen is closed today, so we will just have to live with the hunger. And above all: we have no idea what will happen tomorrow. Again, from the outside everything is so uncertain. But I can feel my heart and brain working calmly together.

I enter the garden, where Veronika has been waiting. And there we are, all afternoon. And all the time there's a breeze gently caressing us as we lie on the grass, sleep under silvery leaves, as I stretch my arms out on the ground and feel the strong hands carrying me. Tears clouding up my eyes. As we read Italian words, while we sit on the monastery wall and gaze upon the hills, while I sing hymns to myself.
I used to have a favorite song, and then, as common with favorite songs, I got tired of it. It's called "El Shaddai" and is performed by Amy Grant. But this night, it was all new again. "Age to age, you're still the same, by the power of thy name."
And I thought to myself, age to age - everything is the same.

This place also had a church and a cemetery. It's not in function as a monastery anymore. They recive guests, but is not exactly crowded with tourists. (Naturally, when you can't really get there if you don't know how to.)
Veronika thinks we should call the tourist office in Pienza tonight, so we won't risk missing the bus the day after. So she calls. But tomorrow, Sunday... No busses.
Again we look at each other, and we're almost laughing by the calmness of the other. The solid stone walls of the abbey, old but secure, form age to age they're still the same by the power of a name. I bet we'll be able to hitch hike with someone going somewhere. And we go back to peace in the garden. Still starving, but thankful for not having the opportunity to spend a fortune I don't really have on an exclusive dinner.

And next morning there's breakfast. Included in the price. The minute by teeth breaks off the warm, crispy croissant and I taste the flavor of dark chocolate fill my mouth, it's like the peace of this place, which has been mentally or even spiritual, catches another level. It's physical
The man without age has promised to drive us to Pienza an hour after breakfast. As I enter the garden to wait for him there, I see Veronika disappear through the garden gates. And the smile she sent me before, I now feel on my own lips. While I look out on endless shades of brown and green, I know without knowing what.
Veronika saw a couple that also were staying at the monastery, take out their bags. Carefully she asked them "You are not going to Florence?"

The man with no age finds us and takes us to the two-seat car. 
We tell him how we wanted to see the film locations for Veronikas favorite movie, and ended up spending the night there. No luggage, no plan. How there were no busses leaving from Pienza today. But that two guests from the monastery had offered to pick us up in Pienza and drive us to Florence on their way to Verona, this afternoon.
"Wow" He says and smiles. "It's a miracle. A Sant'Anna miracle." And it really was.
In Pieza we go to catholic mass in the kind of famous dome there. And we sit on the Piazza outside while the hours disappear. 
"Maybe that's why that man didn't have an age?" I thought. "Maybe we have experienced a timelessness that over time changes people?" We taste the Pecorino cheese the town is known for, we walk around the old street. We see children, youth and old with as much time as us, and they sit and stare back at us. Age to age, it's still the same.

(Jeg blogger for foerste gang paa engelsk, for min venninne Veronika fra Munchen.)

Home is where the heart is 2

2011-08-22T08:12:00.000-07:00

På italiensk er ordet for hus det samme som ordet for hjem. Casa.

Jeg kan derfor si at jeg går hjem uten at ordet er så ladd som på norsk.
Adress: Where the heart is. Det var det jeg skrev på russekortet, og det er ikke helt det samme som å si: Home: where the heart is. En adresse og et hjem er ikke det samme. Ikke på norsk, men på italiensk er det det.

Så adressen min her i byen er i følge mine egne ord der hjertet mitt er, og jeg tror det er sant, for hjertet mitt ville virkelig hit. Samtidig tror jeg det er sant som det heter i ordtaket – at hjemme, forblir stedet hvor du elsker og er elsket høyest.

Men jeg er a casa. Og jeg har en fantastisk tid, men det er valg hele tiden. I hele vår følte jeg meg litt tom. Livet virket så langt og kjedelig. Jeg var – uansett hvor aktiv jeg prøvde å være, passiv i forhold til min egen fremtid. Jeg ventet på den. Nå er jeg aktiv i livet mitt. Foreløpig er det leksen jeg har lært her i Italia. At livet er å velge.
Jeg liker ikke å bruke penger, men her må jeg det. Og det er egentlig helt essensielt å gjøre det, for det er en av de mest praktiske, hverdagslige måtene vi utøver evnen til å velge på. Hjemme fikk jeg alt jeg trengte, nå må jeg velge. Og jeg må velge å leve.

Jeg oppdaget det første gang dagen etter jeg kom hit. Spøkelset fra fra dagen før og mareritt fra natten var fortsatt det eneste jeg kunne høre, siden – i et fremmed land, med et fremmed språk, er du overgitt til dine egne tanker. Jeg er ikke vant til å kjøpe ting ute, men jeg satt meg på en cafe og skrev, mens jeg drakk americano og spiste croissant. Når du er overgitt til dine egne tanker må man tenke godt. Det å velge å bruke penger sitter langt inne hos meg, men med et skuldertrekk tenkte jeg “it’s cheaper than therapy” og det er høres veldig overfladisk ut, men det er så sant! Jeg er ikke vant til å kjøpe ting ute, men det var viktig for meg å gjøre det, fordi det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.

Og jeg kjøper min egen mat hele tiden nå. Jeg er økonomisk, jeg lager min egen mat (og liker det!) men jeg velger å ha det bra. Og jeg lever. Det er så godt å leve. Jeg har ikke noe “room with a view”, jeg er ikke hjemme, men jeg er a casa, og hjertet mitt har ikke sluttet slå for noen av de hjemme. Hvis hjertet mitt forandres håper jeg det vokser i møte med mange flotte mennesker jeg har blitt kjent med her, som hjalp meg å føle meg hjemme her, og som jeg gleder meg til å fortelle dere om!

Home is where the heart is 1

2011-08-18T23:24:00.000-07:00

Jeg skrev det på russekortet mitt der de spurte etter adresse: where the heart is, og jeg lurte på hvor det var. Jeg tenkte det kanskje var i Firenze.

Nå har jeg kommet hit, jeg har vært her i fire dager, men det er ikke før nå at jeg er her. Hjertet mitt holdt ikke følge med kroppen på flyturen fra Norge, og da jeg kom hit lå det igjen hjemme hos mamma og pappa og broren min, som jeg har bodd sammen med i 19 år. Nå er jeg her. Som en person, ikke bare et smilende, usikkert spøkelse og endelig kan jeg blogge. Jeg har ventet både på grunn av tekniske problemer, og fordi jeg nødig ville lage ett innlegg som en diger ripe “Live fikser alt lakken”. Det er rart hvordan det er så mye enklere å utlevere seg selv når man kan snakke i fortid.

Så, da jeg kom klokken to på søndag møtte moren til “vertinnen” min meg, fordi datteren jeg er innkvartert hos var i et bryllup i sør-Italia. Moren snakket kun italiensk og mens jeg stengte meg inne sto spøkelses-Live parat, hun nikket og smilte og sa “molto bene, piacere, piacere, grazie! Grazie!”

Deretter bestemte jeg meg for å oppdage byen. Og jeg benyttet meg selvfølgelig av min spesialmetode, som er den jeg alltid bruker når jeg skal orienter meg et sted: Å gå meg bort. Det er kokende varmt her, så jeg drakk litervis med vann der jeg surret opp og ned i trange, sandfargede gater. Etter ca. to timer hadde jeg kommet meg ned til et sted i nærheten av huset, og jeg viste hvor jeg var. Men nå var det bare to fysiske behov som gjaldt: Jeg måtte på do og jeg måtte få noe å spise!

Så jeg så et toalettskilt, fulgte det og fant meg selv på en sjarmerende liten piazza. Og neimenn var det ikke en koselig restaurant der også. First thing first, tenkte jeg og gikk mot det offentlige toalettet med en svær dør i metall. På et bor utenfor restauranten satt det en 8-10 personer og hadde primautsikt til showet jeg skulle til å starte. Jeg skulle legge på 50 cent, men tok feil og la på fem. Prøvde døra og fikk den ikke opp. Svetten rant ned i øynene mine. OK, 50 cent. Nå skulle den da gå opp, men nei. Jeg røsker i håndtaket, dytter i det skitne metallet og endelig er jeg inne i det møkkete toalettet. Men døren er fortsatt åpen, og restaurantgjestene ser fortsatt på meg over pizzaen sin. Jeg får den til å lukke seg, men den åpner seg på nytt. De ser fortsatt på meg. Jeg gir opp.

Jeg går bort og ser på menyen, men de spisende, som faktisk viser seg å være restauranteierne, tror bare jeg er interessert i å låne toalettet på restauranten, og peker veien i det jeg skal til å spørre om hvor jeg kan bestille. Jeg takker forvirret, ser dem le lydløst og går inn og får gjort mitt. Spyleknappen faller av veggen i det jeg trykker på den, men jeg lar den ligge. Da jeg spør damen som pekte inn mot toalettet om å få bestille sier hun bare: “You can... when we open again.”

“OKEY! GRAZIE MILLE!” svarer jeg. Så går jeg til sengs i det tomme, mørke huset uten annen middag en Ellens nødproviant til meg: Nøtti Frutti og Smil-sjokolade. Takk og pris for den.

Jeg håper dere synes dette er morsomt og ikke trist, for jeg lover – det går bra til slutt, så følg med!

Hade Rognebær og Makrell i tomat

2011-08-11T03:04:00.000-07:00

Norsk høst i fjor, hjemme

Jeg har fått en adresse og jeg tror jeg har bestemt meg for hva jeg skal stemme. Jeg vokner tidelig om morgenen og blendes av sola og luft som allerede lukter mistenkelig av høst. Jeg ser de første rognebærene. Jeg har alltid elsket rognebær og den brente høstlufta august bare kan bringe bud om. Det er som om Gud sier til meg "Husk at dette er hvor du kommer fra." Men jeg lærer nye italienske gloser hver dag, og de smaker som salt pesto og mild smeltet ost og friske tomater i munnen, de høres ut som vivaldi og ser ut som roser. Men jeg spiser rugbrød med makrell i tomat for harde livet. Og orker ikke å gjøre alt jeg kunne gjort. Det er en stillhet før stormen. Det er som å ha voksersmerter. Bare innvendig. Det gjør litt vondt, men det er helt naturlig, ufarlig og egentlig et fantastisk mirakel. Jeg hører på en sang jeg hørte på da jeg var liten (og ja, du gjettet riktig, destiny's child) :

It's too far, it's too fast, it's to quick, it won't last...
But I've come much too far
And I know what's in my heart. And I know what I feel
I can tell when it is real, my time has come...
It's okay, be afraid
It's alright, you just take that fear
Turn it in to your strength
It's called life, and that's why we're here.

It's so close

It's been a long time comin'
It's here and now and I know it'll last
It's so right that it can't be wrong
Now's the time for me to be strong

My time has come

Nye språk (Warning: slippery floor)

2011-08-07T10:37:00.000-07:00

Det føles ikke så lenge siden jeg blogget at "fred er å skape" etter å ha vært i Berlin, og det er enda mindre tid siden ordene lød igjen og igjen fra TVskjærmen, foran rådhuset, fra sidene i a-magasinet, i begravelsen til en som var for god for denne verden.
Det har vært en sommer med hard konfrontasjon. Bobla har virkelig sprukket. Og i dag er det akkurat en uke til jeg flytter hjemmefra.
Jeg må forhåndstemme. Både på kirkevalget og lokalvalget. Jeg har rukket opp hånda i klasserommet og
kastet tankene mine ut for alle som vil høre, men nå er jeg ikke så sikker på hva jeg mener om alt. Jeg må finne ut hva jeg skal stemme og jeg må finne ut hva jeg skal pakke. Og jeg må lære meg et nytt språk.
Ikke Italiensk - eller det også,
men et språk som er mitt.
Jeg må finne et språk som uttrykker hvem jeg er.
Hva jeg skal stemme, hvordan jeg møter nye mennesker, hva jeg velger når ikke mamma og pappa gir meg gode råd, hvordan jeg kler meg når jeg ikke kan kodene, hva jeg spiser når jeg må betale maten selv, hva jeg maler når ingen vet hva som er min stil.

Jeg er glad bobla har sprukket. Nå gjelder det å ikke gli på såpevannet som ligger igjen.

Terror og Tro

2011-07-23T14:58:00.000-07:00

Frykten har innhentet Norge også. Jeg kjente det som alle andre, som en vond drøm.

Jeg hørte dem snakke om Al Qaida og islamister.
Forrige dag møtte jeg venninnen jeg delte alt med da jeg var liten. Livet mitt og troen min, selv om hun var muslim og jeg kristen. Så skiltes vi for ikke å ses igjen på sju år. Inntil dagen før terroren, den 21. juli.
Jeg hadde lastet opp et foto av oss som profilbilde på facebook etter møtet vårt, dagen etter ser jeg på det med enda større takknemlighet. Jeg vet at vi er like og at vi er utrolig glade i hverandre - og at hvis noen vil prøve å sette oss opp mot hverandre, på grunn av vår religion eller vår nasjonalitet - kan de ikke lykkes.

Jeg står opp kokken sju neste morgen, dagen etter bomben. Som et spøkelse etter en urolig natt lager jeg meg frokost og ser nyhetene. Jeg kjenner hjertet mitt synke og et grått, tungt teppe falle foran øynene mine. 80 er døde på Utøya. Jeg puster fort, Utøya - jeg scanner hodet mitt men hjertet banker allerede for tre mennesker jeg vet høyst sannsynlig befinner seg der. Tre av de mest engasjerte, vennlige og beundringsverdige menneskene jeg kjenner. Og så sier de det, og det er som enda en bombe har gått av, men i hodet mitt. Det er ikke Al Qaida som står bak. Det er andre veien. Jeg ser en facebookprofil til en blond mann med samme "religious views" som meg. Han er en antimuslimsk, nasjonalist, politisk konservativ.

Jeg sms'er pappa, som straks ringer meg opp. Og jeg gråter på telefonen. Jeg tenker på venninnen min. Jeg gråter fordi 80 uskyldige mennesker har blitt drept og fordi noen sprer hat mot noen jeg elsker. Pappa vil trøste meg, men jeg må løpe på bussen. Jeg må på jobb. Men stormen fortsetter å rase inne i meg, og nyhetene fortsetter der de slapp fra bussradioen. Alt er grått og bussen tar meg ingensteder. Jeg fortsetter å gråte. Det kommer på et par jenter.

Jeg kjenner dem ikke ordentlig, men vi har ofte tatt samme buss, nikket og smilt til hverandre. Jeg har alttid likt dem. Jeg skulle ønske jeg kunne snakke med dem nå, men jeg er forvirret og fortsetter å gråte. Jeg vet at de har en ikke-norsk bakgrunn og at de bærer med seg i alle fall en kulturell muslimsk tradisjon. Jeg er så lei meg og kan ikke ta meg sammen.

Plutselig sitter hun ved siden av meg og hun holder armene rundt meg. Jeg presser meg inntil henne og hun trykker de hulkende skuldrene mine. Og ingen av oss gir slipp, ikke gjennom hele bussturen.

Hun tok seg av meg. Det jeg kjente som skam og sorg og frykt kjente hun også, og uten å si et ord sa hun at dette er vår felles sorg, og at den forener oss, ikke splitter oss.

Til slutt stoppet bussen og vi måtte skille lag. Men jeg kommer aldri til å gi slipp på troen på håpet og troen på at kjærlighet er den eneste kuren for hat. Nå tenker jeg og ber, sammen med hele landet for de pårørende og de rammede. Og også om at håpet og kjærligheten jeg fikk se kan nå ut til alle som kjenner terroren ramme dem i hjertet.

(I like to be) Lost in the Woods (with you)

2011-07-20T13:15:00.000-07:00

De har spist mer salat, tacogryte og naanbrød enn de egentlig orket, men strider imot skumringen utenfor og den sigende trøttheten som kommer med sen metthet. Fjelluften er frisk og bærer med seg lukter som minner henne om fjellet og hytta de pleide å reise på da hun var liten. Sau, mose, lyng og gran.

De når den lille toppen raskt. Utsikten hvor blåne etter blåne forsvinner i myke skytepper i gråblått og siver inn nesten som næring, gjennom øynene og inn til hele kroppen. Det er stille fra de lydene som vanligvis omgir dem, slike lyder av during og susing som du slutter å høre, men som du hører fraværet av. Men en beroligende urytmisk klinging fra mørke sauebjeller, og vinden som kjæler i strå og i tette grantrær omgir dem.

De går hjemover og går og går og tar noen snarveier her og der. De vet ikke helt hvor de er, men de tror de vet hvor hjem er. Stien er der ikke lenger og de er våte på føttene etter å ha hoppet mellom myrflekker og lyngtuer. Klokken blir elleve og snart halv tolv, men hun likte det. Det er ingenting som kan gå galt. Det er så fint akkurat her på dette stedet, og om de må sitte her hele natten og vente på morgenen vet hun at de ville sittet tett inttill hverandre under et tre og fortalt hverandre historier. De finner stien igjen, og vet at de vil være hjemme igjen om ikke lenger enn ti minutter. Hun er sliten i beina, men hun liker det. De ler og synger Climb Every Mountain fra Sound of Music og Lost in the Woods med Kanye West og Bon Iver.

Neste dag husker hun tilbake og hun er så rolig fordi ingen planer har slått feil, ingen forventninger har møtt skuffelser. Alt er rent, blankt og friskt som fjellufta. De så på en for gammel bussrute, da de plutselig bestemte seg for å dra tidlig til Lillehammer før de dro hjem, men fikk sitte på med en dame som skulle kjøre dit likevel. Hun bare smilte og ville ikke ta imot noen betaling og det hele var litt merkelig, for jeg kan sverge på at jeg så en lysende oval sveve over hodet hennes.

Neste dag tenker hun på framtiden også, men kan ikke se så langt. Hun vet at det er mye å se, men det er som en skog hvor trærne nærmest deg skygger for de bak. Men det er så fint akkurat her, og hun vet at hvis hun må vente - om hun går seg vill eller plutselig bestemmer seg for å dra tidligere hjem, så vil det være helt fint så lenge de er der.

Fred er å skape

2011-07-16T10:29:00.000-07:00

Jeg står i stekende sol og ser ned på grusen under føttene mine. Her sto de, ovenfor jernporten med ordene "Arbeit Macht Frei "- arbeid vil sette deg fri. Jeg kunne se de rynkede brynene over de ukuelige øynene bak brilleglassene til Arnulf Øverland, og lurte på om hjertet hans holdt på å briste i sinne, eller om han var så svak og utslitt at han ikke kunne kjenne annet enn varme tårer drukne det faste blikket og den sugende sulten i magen.

Øynene mine, hjernen min og hjertet mitt jobber for å holde følge med inntrykkene av hva jeg ser, leser og hører. Jeg kan ikke gjenfortelle det jeg så på Sachsenhausen, den mest betydningsfulle konsentrasjonsleiren i Tyskland under 2.verdenskrig. Jeg vet at for å kunne begripe noe av grusomhetene som fant sted der, har jeg laget meg et enklere bilde enn virkeligheten, og i respekt for alle som satt fanget der (eller de satt ikke mye, de fleste arbeidet seg til døde, det var slik de kunne arbeide seg til frihet) vil jeg ikke forsøke å uttrykke deres smerte.

Jeg måtte feste blikket på noe jeg kunne relatere til noe annet, så jeg fortsatte å se skikkelsen til Øverland og la de runde brillene hans være mine. Kanskje var det i Arnulf Øverlands hode ordene til kollegaen hans, Nordahl Grieg dukket opp: "krig er forakt for liv, fred er å skape" Gjennom hele resten av leiren, gasskammeret, brakkene fulgte disse små, naive ordene meg. Men det er en liten sannhet som jeg kan klare å uttrykke og som jeg vil huske på gjennom livet. Kanskje er det bedre å ta inn en liten sannhet med hele seg, enn å måtte gi opp å få noen forståelse av noe som helst, fordi det er for stort for deg. Og kanskje fantes setningen også i Arnulf Øverlands bevissthet når han satt i konsentrasjonsleiren, og at ordene slik bærer med seg en et minne. I alle fall gjør de det for meg nå. Men det er viktig å se og høre og møte den grusomme sannheten. Det som har skjedd og det som skjer nå. "Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv". Det gjorde både Arnulf Øverland og Nordahl Grieg, de skapte inn i sin tid og betalte prisen. Ingen historiebok i løpet av 13 års skolegang har kunnet gi meg noen forståelse av omfanget av ondskap under nazi-Tyskland. Vi trenger å vite om det onde, og vi trenger å skape noe godt. Likegyldighet er ikke fred, vi må skape noe og det vil alltid kreve en innsats.
Men vimå gjøre ordene våre, og vi kan ikke vente på noen krig for å skape fred.

Overlever (hvorfor jeg liker Beyoncé)

2011-06-27T11:18:00.000-07:00

Jeg har en quilt - et lappeteppe med sømmer på tvers over de forskjellige stoffbitene i ulike teksturer og farger. Mamma har sydd det til meg, og hun har brodert på det. På en lapp står det "I'm a survivor" på en annen "I'm not gonna give up" og på en tredje "I'm gonna work harder".

Under det teppet har jeg sovet, ned i det har jeg presset ansiktet i gråt, på det har jeg hvilt og smilende sett dagslyset forvandle meg og soverommet, jeg har lest bøker som har forvandlet meg, ledd, sittet og tegnet ut virrvarret av følelser inne i meg, og hørt musikk uttrykke sinne og frustrasjon, pågangsvilje og kamplyst jeg ikke selv har hatt mot til å vise.

I dag kommer jeg inn på platekompaniet for å treffe pappa, men det første jeg møter er lange vertikale plakater hvor kjempen bak ordene rager mot meg. Hun står bak de simple frasene og forutsigbare rimene, men også bak ordene som gav en svak tenåringsjente mot til å være seg selv, til å overleve... Overleve å være sjenert, prestedatter, å være dårlig i fotball, ha regulering og hår som så ut som tova ull, føle seg ensom. Og mange år senere, på vei til sangeksamen, sliten og motløs dukker sangen plutselig opp igjen - tilfeldigvis, akkurat da jeg trengte det, på iPoden. Sist jeg lå gråtende over ordene var for en måneds tid siden, da jeg hadde fått avslag fra en kunstskole i Firenze.

Nå hører jeg stemmen hennes igjen. Hun er en R&B diva, et produkt, men jeg føler at jeg kjenner jenta/kvinnen som noe mye mer. Jeg kjenner henne slik jeg kjenner meg selv - i min fantasi symboliserer hun et ideal om hvem jeg kan være. En sterk, men ydmyk person, en overlever. En overlever er sterk, men ikke stolt fordi den vet at det kunne gått galt.
Jeg vet nå at jeg kom inn på kunstskolen i Firenze likevel, men jeg har bestemt meg for å gå på språkkurs i steden. Enda en gang har jeg erfart at jeg overlever, og at jeg har mye å strekke meg etter. At det du trodde skulle være drømmen din, kanskje ble lagt på hjertet ditt for en annen grunn. Jeg tror noe av det viktigste vi lærer i livet, og som vi aldri blir utlært i, er å møte utfordringer på en slik måte at vi overlever og lærer noe. Vi kan aldri bli utlært i dette fordi en utfordring alltid vil være en utfordring! Det vil alltid føles vanskelig å overleve, men vi må bestemme oss for å ville det. Det er derfor jeg liker Beyoncé.

Bildet var det som hang på platekompaniet. Har dere sett eller lest "Bienes hemmelige liv"? Jeg kan komme på en annen skikkelse som også er farget, står med hevet neve og symboliserer styrke og ydmykhet.

PS! Musikalsk sett skjønner jeg at mange vil finne dette innlegget lite troverdig etter "I am...Sasha Fierce" som var mye dårlig, men "4" er et (som min gamle musikklærer Knut pleide å si når vi gjorde det bra) "solid" album!

3 MU

2011-06-19T03:50:00.000-07:00

Advarsel: Innlegget kan inneholde spor av sentimentalitet, store ord og pompøse allegorier.

Jeg følte ikke så mye da disse begivenhetene fant sted, men hjertet mitt banker når jeg tenker på dem nå.

3 år på Musikklinja på Gjøvik Videregående. En klasse.

Da vi startet, ferske og fine ut fra ungdomskolen tror jeg flere av oss hadde en desperat lengsel etter å være spesielle, være oss selv. Vi fnøs av ordspråk som at "Gutter går inn på musikklinja med metallband T-skjorter og kommer ut i dress." Men i forgårds viste det seg å stemme.

Jeg tror ikke det er av kjærlighet til sonatesatsform og klassisk piano at nagler, hatter og hår har blitt lagt vekk.

Vi har i steden fått oppleve at vi er spesielle uavhengig av image, og vi har fått uttrykke vår egenart gjennom musikk og felleskap. I 1. klasse hadde jeg kjøpt inn bling og nike-sko for å ha mitt image klart. Jeg skulle være "R&B-jenta". Denne rustningen viste seg å være lite solid både i møte med den musikalske skolen og det sosiale felleskapet og ble fort gitt opp.

I steden for å tviholde på en fasade, konkurrere med hverandre og hevde oss selv tror jeg mange av oss har opplevd en stor forandring i oss selv, en utvikling. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle lese en bok med tittelen "Gud - en vrangforestilling" eller reise til Jotunheimen for å gå på ski og synge folketoner. Jeg tror ingen som kjente meg før videregående hadde trodd det heller.
Men rustningene måtte falle og vi har kommet oss videre. På fredag sto vi der i bunad og dress og takket for tre år sammen.
Jeg følte ikke så mye da, men jeg gjør det nå.
Det føles som vi i løpet av disse årene har bygget et liv, en tilværelse bestående av mennesker, aktiviteter og rutiner. Vi har bygget og bygget og nå skal vi forlate alt sammen.

Men. Samtidig som vi har bygget opp et liv rundt oss har vi bygget et tårn inne i oss.
Jeg føler det som et høyreist tårn av minner og erfaringer som løfter meg opp. Herfra kan jeg se meg selv klarere. Jeg kan se med takknemlighet på fortiden og med forventning mot framtiden. Jeg står stødig på en solid mur av kjærlighet og lærdom - for jeg har blitt glad i disse jeg har bygget med.

Jeg er så takknemlig for å ha gått i klasse med hver eneste en av de jeg har gått på musikklinja med. For at jeg har fått vokse med dem. De er flotte mennesker - noen ganger føler jeg meg liten i forhold, men allikevel er jeg stolt over å være med i et slikt felleskap. Om så bare en liten ubetydelig murstein i et stort tårn.

Tusen hjertelig takk for 3 år som klasse sammen!

Latterdøra

2011-06-12T03:17:00.000-07:00

Hikstende med tårer i øynene over Karens tegnefigurer med de mest usannsynlige navn. Emilie snur seg og sier at hun aldri har sett meg med latterkrampe.

Og det er sant. Jeg har hatt tre veldig gode år på Musikklinja på Gjøvik, men jeg har aldri ledd så mye.
Hvorfor har ikke latteren sittet så løst hos meg?

Det som er rart hvordan latteren opptrer som noe nesten levende inne i oss, noe som settes fri ved å åpne forskjellige dører i forskjellige mennesker. At vi har ulik humor. Det er ikke det at jeg ikke har ledd på tre år altså, men hvorfor har døren inn til latterkammeret hvert så knirkete og vanskelig å åpne? Back in the days, da det var et tomt lite felt på facebook under profilbildet hvor det sto "write something about yourself" så jeg at flere hadde skrevet ting som " En dag uten latter er en dag uten mening" og jeg skjønte ikke hvordan de kunne mene det.

Jeg tror fortsatt ikke latter er meningen med livet, men hvis man har lett for å fundere mye over vanskelige spørsmål er det så utrolig godt å ha latteren til å balansere tankene. Jeg tror grunnen til at jeg ikke har hatt så lett for å le har noe med egne tanker å gjøre, men enda mer med dørene inn til latterkammeret. At man faktisk ikke kan prøve å bryte seg inn til latteren gjennom humor som ikke treffer deg - og hvis du prøver det for lenge blir kanskje din latterdør stående ubrukt. Hengslene låser seg.

Det er i alle fall lenge siden jeg har ledd så mye som jeg har gjort de siste dagene.

Det føles som ikke bare skolesekken (de store monsterne med plass til skole PC og ti tonn papir), men tusen andre sekker fulle av ansvar og forpliktelser er tatt av meg nå. Roen og friheten kjennes som olje på hengslene til den knirkete døra inn til latterkammeret.

Jeg ler nå. En boblende latter som sildrer gjennom en åpen dør inne i meg. En kreativ humor som gjør at jeg både forstår meg selv og livet og kjenner at jeg lever. En replikk fra Glee som tar meg selv på kornet, Sandra som komponerer en svensk dansebandsang i buddhistisk ånd, vitsene pappa har fortalt om og om igjen med jevne mellomrom siden jeg var liten.

( PS! I den utrolige middelalderboken jeg leser nå, Rosens navn av Umberto Eco lyder et sitat: "Latter er en kilde til tvil. Men ofte er det riktig å tvile." De diskuterer om Jesus overhodet ler i evangeliene, samtidig som latteren er en av de få egenskapene som skiller mennesker fra dyr. )

Live, laugh. love!

It's official - Jeg skal til Firenze!

2011-06-09T02:10:00.000-07:00

I går fikk jeg bekreftet at jeg er tatt opp på et 13-ukers språkkurs som begynner den 16.august fram til 11.november. Jeg skal ha et enkeltrom i en vertsfamilie og frokost er inkludert i prisen. (Noe jeg frykter ikke har så mye å si for en jente som er vant til å starte hver dag med rugbrød og sursild. Tror det går mer i kaffe og croissanter der i gården..) Jeg klarte ikke å begripe det, da jeg sakte åpnet konvolutten, men utpå kvelden satt jeg meg ved CD spilleren med et læringshefte og åpnet ett eller annet annet. En dør. Jeg gledet meg! Jeg gjentok de syngende ordene fra høyttaleren, fylte inn åpne felt i kursheftet, søkte opp ord på Google Translate. Jeg har allerede lært meg de tre viktigste setningene for min del:
Mi chiamo Live - Jeg heter Live
Prendo un cappuccino - Jeg vil ha en cappuccino
Ti amo - Jeg elsker deg

Kremen på kaka er at etter å ha fulgt Beyoncé med delvis sorg i noen år - elsker jeg den nye singelen hennes -1+1: Hør den og bli amazed!

when it comes to this

2011-06-06T12:29:00.000-07:00

Woman with black cravat, Modigliani

Jeg setter meg på bussen som kjører gjennom tett tåke over åsen og det føltes som en metafor på fremtiden - tåkelagt.

Jeg skal på kunstskolen for aller siste gang. Luften er lummer og jeg kjenner en knute i brystet jeg har kjent før, men uten å huske når. Så kommer jeg på det : 6.klasse. Ryggen på min beste venninne gå mot døra. Rosa stripete genser. Hijab. Hade.

Jeg går av utenfor REMA og plukker med meg jordbærkurver, farris, nektariner, men når jeg står i kassa oppdager jeg at jeg ikke har med meg bankkort.

Jeg har på den lyseblå regnjakka, men selvom vanndråpene preller av mot plasten, kan den ikke stenge ute det grå vemodet. Christina Aguilera's Hurt er bakgrunnsmusikk i scenen der jeg ser ned på det hvite bygget hvor jeg har gått minst en gang i uka i ni år. Fristedet hvor jeg kunne være meg selv fullt ut, hvor jeg ble meg selv.

Men jeg må videre, og det viktigste blir ikke borte. Vanessa, læreren min vil jeg se igjen. Alt jeg lærte vil jeg holde ved like. Tryggheten jeg fikk vil bære meg fremover. Og så lenge jeg maler vil jeg ikke glemme hvor jeg først begynte, så lenge jeg lever vil jeg ikke glemme hvem jeg er.

Cool Down

2011-06-04T04:25:00.000-07:00

Mange ting har falt på plass de siste dagene. Jeg begynner å skjønne at en epoke går mot slutten og jeg gjør mitt beste for å ta vare på denne siste tiden.

I mens har sommeren kommet for alvor. Jeg snakket med en venninne om at vi begge ønsket å bli flinkere til å ta bilder, fange øyeblikk, noe jeg nå gjør med ekstra iver for å samle på gode opplevelser, minner med folk jeg snart ikke skal se like ofte. Jeg har ambisjoner om å bli en mer aktiv bildeblogger, så følg med!
Varmen i dag har vært unorsk og fantastisk, og de siste dagene har vært toppet med forfriskende tørstslukkere og magefyllere. Det er faktisk ikke så vanskelig å lage egene refreshments, og når man i tillegg har McDonalds på Mjøsstranda, trenger du aldri å vente lenge på å kjøle deg ned.

Emilie stirrer forventningsfull på hjemmelaget iste! Verdt å prøve: Lag supersterk te, sukre, avkjøl og pøs på med is!
NB! Ikke bruk Rooiboos te eller Chai te.

Sina tester den nye McFlurryen med Oreo! Når den nytes under blå himmel på Mjøsstranda er det ikke godt å si om sommergleden lurer smaksløkene dine til å tro isen er bedre enn den er, men it works anyway!

Hjemmelaget iskaffe var en suksess. Lag sterk esspresso kaffe, hell i blender sammen med melk og massevis av is, mye mer enn til teen som allerede er avkjølt! Søt med sukker i den varme kaffen på forhånd, eller med søtemiddel etterpå. Deilig følge til dagdrømming på terrassen.

Smoothie er kanskje vinneren av oppfriskerne. Silje og jeg lagde en fin en med jordbær, bringebær og rabarbra som
vi knuste med appelsinjuice, yoghurt og banan. Perfekt mens man ser på sin favorittkåsør (Are Kalvø, we love you) på TV før man går en tur i sumarnatta.

Så vil jeg bare oppfordre alle til å drikke nok vann i varmen, ha det koselig i helgen!

Røtter og vinger

2011-05-31T07:21:00.000-07:00

Midt i stormen av ideer og planer, usikkerhet, skuffelser, håp og spenning maler jeg ferdig de siste bildene som skal henges opp på Kafe Kaffka.

Jeg føler at jeg henger fra meg malerier som er like uferdige som jeg er, men akkurat som meg er de og fulle av spørsmål. Jeg legger de siste strøkene på fuglevinger, og lyser opp ansiktet til oldemoren min, Babo, som bøyer seg over farmor som hjelpeløs baby.
Jeg vet ikke hvor jeg går hen, men jeg vet hvor jeg er akkurat nå. Jeg håper maleriene kan uttrykke noe noen kan kjenne igjen, ved å være ærlige. Der de er.

Haba Haba

2011-05-27T07:48:00.000-07:00

Jeg velger meg Stella Mwangis oransje kjole
heller en Samfunnstjenestens oransje dress.

Da nork eksamen ble enda et nederlag trodde jeg ikke jeg skulle klare mer.

Jeg trodde boblen hadde sprukket og mitt sanne jeg som verdiløs endelig hadde kommet for en dag. Jeg så for meg scenarioer der jeg plukket søppel i oransj dress, arkene jeg stakk opp med en pinne var gamle, fillete regninger, og de var overalt. Slik gjorde jeg samfunnstjeneste som soning for å ikke ha betalt regninger, fordi jeg ikke hadde noen jobb, fordi jeg fikk dårlige karakterer på eksamen og ikke kom inn på noen skole, og aldri fikk solgt et maleri.

Jeg mannet meg allikevel opp til å dra på kunstskolen, og da jeg kom hjem igjen på kvelden var jeg alene hjemme. Jeg hentet bær i fryseren, varmet dem og rullet opp fine kuler med vaniljeis. Dette var definitivit en gyllen anledning til å leve ut deppe alene foran TVen med is fantasien. Jeg hadde en episode frustrerte Fruer til gode, og etter et par minutters kamp med dekoderen og et tilbakefall av "verden er i mot med -mentalitet" satt jeg der og koste meg.

Jeg summet rundt og slo av alle elektroniske apparater i huset mens jeg nynnet på Haba Haba.
Jeg satt meg med en kopp te foran de store vinduene hvor mamma har grønne potteplanter. Verden gikk i oppløsning utenfor i regnet. Vått i vått. Inne var alt bare stille lys og skygger mot akvarellen utenfor. Jeg gikk ikke i oppløsning.
Med verdens tåpeligste Grand prix sang på hjernen forsvant alle forventninger, mål, ideer og jeg bare var der.
Med ordene "it’s the little things in life that’s gone make me happy" på repeat i hjernen min la jeg meg ned og døste, beroliget av lyden av regn på taket.
De siste ukene har jeg vendt bikket mot de store tingene. Mot eksamner, utstilling, konserter, møter, fremtiden. Jeg har forventet at de skal gjøre meg ikke bare glad, men beruset av lykke, og når jeg har blitt skuffet har det føltes som om jeg har mistet alt.
Nå ser jeg at "Everything I look for it is right in front of me

Everything I work for
Everything I wish for
Everything I look for it is right in front of me."
Jeg kan har plenty of nothing, and nothing's plenty for me. Jeg har ikke oppnådd noe stort, men jeg har de små tingene.
Jeg har en pappa som lager verdens beste pannekaker, og jeg er lykkelig.

Othello

2011-05-22T00:33:00.000-07:00

Har dere sett den Friends episoden hvor Joey lærer at alle gode skuespillere spytter når de snakker?
Vel, det er sant.
Det kan jeg konstatere etter å ha sett Shakespeare's Othello oppført på nasjonaltheateret i går.
En helt mørk scene, bare med små spoter på ansikter og hender er avslørende.

Othello er også navnet på det som pleide å være mitt favoritt brettspill (dette var selvsagt før Alias kom inn i våre liv.) Poenget i spillet er at to spillere deler på en masse spillebrikker som alle har en svart og en hvit side.
En spiller er svart og en er hvit, du legger brikkene dine med din farge opp, og spillet går ut på å snu over motstanderens brikker til din farge, så din farge blir dominerende når brettet er fylt.

Akkurat som i spillet, handler Shakespearedramaet om å snu mennesker over fra hvitt til svart, fra godt til ondt. I skuespillet skaper den onde Iago intriger mellom alle øvrige karaktererer, og aller verst blir hans manipulering av den gode Othello, som forvandles til en sjalu morder. Jeg leste stykket sammen med mammas lesesirkel (Ja, en sånn leseklubb for damer over femti som ikke liker å sy, så de leser bøker og spiser ost og kjeks isteden) og ble overrasket over hvor aktuell Shakespeare var. Othello er farget og rasisme legger enda et lag til symbolbruken om svart og hvitt. Det er massevis av rim og regler, humor, overdrivelser, ironi og ordspill. På nasjonaltheateret var alt bare svart. Bortsett fra Othello, som skulle være det. Han var svensk, og selvom han spyttet aldri så mye og burde hatt den beste artikkulasjonen ever, var det vanskelig å forstå ham. I forsøket på å formidle det onde tror jeg ressigøren hadde glemt det skaperene av brettspillet hadde husket: At for å få et effektfullt vendepunkt må brikkene ha to sider. Ingen vil merke spillets spenning hvis brikkene snus fra svart til svart.

Så, var teaterturen bortkastet?
Buddhistene mener at alt godt har noe ondt i seg og omvendt og har synnligjort det, akkurat som Shakespeare, med et bilde av svart og hvitt - yin og yang.
Alle jenter som ble betatt av Hermann Sabado i Upperdog vil finne et lyspunkt i det svarteste mørke, og jeg lærte jo det der med spyttingen. Bare for å bekrefte regelen. Men se heller Friends:

"You play all that shakespeareguyes and stuff, but you're spitting all over me, man!"

Russerytmer

2011-05-18T08:26:00.000-07:00

Det regner ute, men etter en tidlig sommer ville antagelig alt dø om det ikke hadde gjort det. Alle hager trenger regn.
På lørdag var jeg på en konsert med sørafrikansk musikk. Hvordan musikerne hengav seg til musikken fikk meg til å tenke over hvor essensiellt det er å føle. For å være tro mot seg selv.

I Russetiden følte jeg meg ved mange anledninger litt dum. Jeg så dum ut i de store buksene, jeg var dum som ikke hadde en morsommere vits på russekortet, som ikke drakk, som ikke kunne teksten på Party rock anthem. Jeg følte meg som om jeg hadde kledd meg ut, og at alle kunne se at jeg ikke var meg selv.
Nå er den røde lua lagt i en samleeske og jeg kan se tilbake på de siste ukene. Jeg tror jeg for alltid vil huske den søte, myke smaken av jordbærkroneis, etter å ha løpt opp og ned i barnetoget og sunget den gamle skolesangen med lærerne jeg hadde på barneskolen sammen med vennenne fra videregående. Jeg vil huske den afrikanske jazzkonserten hvor jeg og fire medruss var de eneste under 30, og hvor vi danset sammen med de drivende rytmene. Jeg vil huske hvordan jeg satt på kafé med en venninne og kjenne kreftene sive inn i en sliten kropp gjennom cappuchino og magiske ord fra Breakfast at Tiffany's, Støtten fra gode venner etter en slitsom eksamen, mamma og pappa og broren min som plukket meg opp i regnet på 17.mai og kjørte over åsene helt til himmelen brast og solen forgyllet asfaltveiene og gjennomlyste de grønne bladene mens vi spiste softice.

Jeg har følt meg dum mange ganger, men kanskje det har presset meg til å velge det gode, det som har gitt meg noen evigvarende minner. Takket være litt regn og noen flotte mennesker tar jeg vare på noen juveler, mens andre ting allerede har blitt glemt. Hvis du vil vite hva jeg snakker om så sjekk ut dette:

Fooled by April

2011-05-16T06:15:00.000-07:00

Stevie Wonder, Summer Soft

Morning rain...

Gently plays her rythms on your window pane

Giving you no clue of when she plans to change

To bring rain or sunshine

And so you wait to see what she'll do
Is it sun or rain for you

But it breaks your heart in two

When you find it's October

Morning snow...

Plans to have a winter ball for you to throw
But just where or when he never lets you know

If it's snow or clear days you'll find

And so you wait to see what he'll do

Is it sun or snow for you

But it breaks your heart in two
Cause you've been fooled by April

Kalenderboka

2011-05-13T13:58:00.000-07:00

Jeg har latt kalenderboka ligge en stund, jeg har ikke klart å forholde meg til den. Jeg har et av/på forhold til kalenderbøker eller "syvende sanser" som pappa kaller det, eller"almanakker" som besteforeldre spør etter på norli. I perioder skriver jeg ned alt jeg skal gjøre, både plikter og gleder,helst før jeg engang vet om dem. Den lille boka er som manuset på en film, den er en rettningslinje for meg, viser meg hva jeg skal gjøre. Samtidig har den en mer "kunstnerisk" verdi, et slags avtrykk av livet mitt jeg kan se tilbake på. Derfor tok jeg den opp igjen i dag. Både fordi jeg har blitt trukket opp i eksamen, har frist for levering av følgeskjema til universitetet, har samlet opp noen glede-seg-til-ting og fordi jeg ser tilbake på noen svevende uker med mange fine øyblikk jeg heller vil ha i kalenderboka enn i glemmeboka. I hodet mitt ligger ikke planene sortert etter dato og klokkeslett, de har kretset rundt som en flokk ville fugler. Noen ganger er det fint. Det kan føles friere, men ville fugler er vanskelige å ha oversikt over, de kan kollidere, komme ut av syne og fly fra deg.

Jeg har tatt den opp igjen, og det er med en viss ærefrykt. Kanskje har jeg latt den ligge litt fordi jeg er redd for hvordan livet mitt ser ut. Antagelig mine siste måneder fast boende i Gjøvik. Mine siste uker med en del mennesker, mine siste skoledager hvor jeg vil legge inn den siste innsatsen, noen hektiske dager - først før sangeksamen, så før en utstilling. Mine eneste uker som russ, dager med sol og regn og skog, med kulturarrengementer, jobb, familie og kjære venner. Men hvis planene er som fugler vil jeg fly med dem, så jeg tar opp pennen og begynner og glede meg. Og gleder meg over nå.

GULT

2011-05-08T02:24:00.000-07:00

Jeg har lagt fra meg den fargeløse musikkhistorieboka og har sluttet å prøve å like Stockhausen*, det betyr ikke så mye lenger. Det gjenstår bare en ting: Jeg har hovedinstrument eksamen på tirsdag. En sangkonsert som skal vurderes av sensor og settes karakter på. Men det føles ikke som en eksamen, det føles mye verre og mer fantastisk. Jeg husker at jeg skrev en liste sommeren før jeg begynte på musikklinja over sanger jeg ville ha på min eksamenskonsert. Jeg har ikke klart å finne den, men jeg husker at den var skrevet på en gul post-it lapp og inneholdt en del Beyoncé og Whitney Houston. Jeg er en helt annen jente enn jeg var. Eller er jeg?

Jeg vet ikke helt hvem enda. Faktisk så har tre år på musikklinja ikke vært en bred, lettvinn vei til å finne meg, finne min stil, sound, smak. Den har heller vært en kronglete sti gjennom en skog av musikk hvor du ikke kan se for bare trær.

Men nå gjør jeg meg klar til å synge. Jeg har plukket ned sangene og gjort dem mine, enten de er typisk meg eller ikke. Det er ikke Glee-sanger, men jeg ser dem og føler dem, og jeg begynner å puste friere. Jeg er ikke så opptatt av om det er min stil, jeg tilpasser meg ikke sangene, jeg tilpasser dem meg. Det er en lysning i skogen og jeg overgir meg til gult.

Hvis dere vil komme er dere hjertelig velkommen! Ynglingen (det gule huset ved gjøvik kirke), tirsdag klokken 13.00.

*http://www.youtube.com/watch?v=3XfeWp2y1Lk

Mon Ami

2011-05-03T07:33:00.000-07:00

Verden jubler for at en mann har blitt drept,
the matrix has you,
jeg dirigerer klassekoret, skelvende som et ospeblad, sitter i en tom kinosal og ser japansk ungdom ta livet av seg. I historietimen tar amerikanske soldater livet av vietnamesiske barn.

Så sitter jeg på bussen og begynner og gråte, og Silje klemmer meg og hører på meg og smiler til meg og følger meg resten av dagen.

En jalla uke og en deilig helg

2011-05-01T05:41:00.000-07:00

Det var et sjokk å komme tilbake på skolen etter påskeferien.

I tillegg til den vanlige morgensøvnigheten du får ved plutselig å stå opp fire timer tidligere, var det som å reise tilbake i tid. I ferien hadde jeg hatt hodet i skyene og mentalt befunnet meg i et futureparadise. På et annet sted enn den lille byen min, til en annen tid i det lille livet mitt.

Ta denne fremmedfølelsen og bygg opp under med hjemmelagde platåsko. I løpet av uka var jeg Lady Gaga Wenche Foss, Hippie og Punker. (Jallauka er en utkledningstradisjon før russetiden starter.)

Det var gøy og meningsløst, men jeg kunne ikke la vær å tenke på de røde buksene som ventet på meg, på 1. mai. På en rar måte fryktet jeg at jeg skulle føle meg mindre hjemme, mindre som meg selv i dem enn i noen av de sprø kostymene jeg hadde gått i gjennom jallauka. Lauryn Hill sier: "we're not all unique and special just so that we can fit into the same suit." Men er det ikke nettopp det russedressen får oss til å gjøre?

Med disse tankene kjempende i hodet gikk jeg til dåpen. Og med det samme jeg gikk mot det oppblåste badebassenget med mine venner bestemmte jeg meg. Jeg ville kose meg i russetiden. Jeg fortjener også å feire at jeg har fullført 13 års skolegang, og jeg burde ikke straffes fordi jeg ikke elsker øl og techno. Vi danset i bassenget, selvom musikken ikke var med oss. Vi mottok luene våre, vi var russ og solen strålte! Jeg hadde lyst til å gjøre det jeg ville og det var ikke å dra på fest. Jeg fulgte magefølelsen og på veien møtte jeg tilfeldigvis en veldig god venninne. Det var en nydelig kveld og jeg var lykkelig over å tilbringe den med en jeg er glad i, med god mat, kveldsol og russeluer. Jeg har fulgt magefølelsen siden da, og jeg er glad! Jeg har spist pizza og badet i Mjøsa (ispinne i lua), men mest av alt har jeg vært sammen med folk jeg er ubeskrivelig glad i. Det er sånn jeg vil huske den siste tiden på Gjøvik!

Den første krim'en?

2011-04-21T02:26:00.000-07:00

Ute stråler sola og naturen er ikke lenger bare fylt med knopper. Blåveisen har sprunget ut!
Tankene mine beveger seg allikevel gjennom dunkle laburinter. Til et omstridt maleri - Leonardo da Vinci's Nattverden. Maleriet fulgt av konspirasjonsteorier og mystikk. Jeg leser en krim. Orkestergraven av Unni Lindell. På radioen synger Lady GaGa (som dere kanskje har merket jeg er en smule facinert av) i sin nyeste single at hun er forelsket i Judas.
Jeg husker ordene jeg har hørt så mange ganger: "Dette er Jesu blod". Det er et spesielt måltid som minnes i dag og Mamma forberder et stort lammelår til middag. Jeg forstår ikke betydningen av dette måltidet, men jeg kjenner en ærbødighet ovenfor både livet og døden.

Jeg tror ikke Leo's maleri er gjenstand for en mystisk sannhet om den hellige gral og Jesu liv, men jeg tror det er en mystisk sannhet i maleriet allikevel. Ikke en beskjed universalgeniet Da Vinci la ned i det, men en personlig beskjed til meg. Bildet sier til meg at jeg faller inn i en større sammenheng og at liv og død er noe jeg kan gi opp å forstå, men noe jeg aldri må gi opp å undre meg over. Kanskje er det ikke helt tilfeldig at Påsken er krim-sesong? At akkurat konspirasjonen rundt Nattverden gjennom Dan Brown har blitt en av de største krimromansuksessene noensinne er påfallende. Kanskje appelerer den til en lengsel i oss etter mystikk og vårt kompliserte forhold til døden? Er krim'en en banal tørsteslukker fordi vi ikke klarer å ta inn over oss dybdene i det påsken egentlig handler om?

Min venn

2011-04-17T12:11:00.000-07:00

Da jeg var liten skrev jeg brev til påskeharen. Og ja, han svarte meg.

I løpet av årene har forholdet kjølnet. Avstandsforhold er vanskelig i over tid.

Denne våren kvitrer alle fuglene forelsket, og jeg tenker tilbake på min venn påskeharen.

Hvor fint vi hadde det. Jeg tror jeg vill invitere ham på besøk igjen.

Han er så spretten, men i år hopper han ikke fra meg.

Jeg har spist suksesskake, den med mandelbunn og eggekrem så gul som plommen i et egg.

Jeg pakker til en hyttetur på fjellet med to venninner, og snart

snart

skal jeg se en helt ny episode av (Ah!) Hercule Poirot.
Jeg lar deg ikke hoppe fra meg i år.

Vårvent

2011-04-15T12:18:00.000-07:00

Jeg gikk en lang, lang tur i dag. Like lang som denne våren.
Jeg hører alle si at tiden går så fort, men når du venter føles hver time endeløs.
Når jeg går er jeg omgitt av trær, tynne grener dekket med bristeferdige knopper. Tusenvis.
Jeg går og går og knoppene omringer meg akkurat som sekundene.
Gåsunger, spirer.

Knoppene gir meg en bittersøt bekreftelse på hvor jeg er. Jeg er akkurat som dem.
Bristeferdig og ventende. Jeg vet at en epoke går mot slutten.
Næringen fra denne jorden er uttømt
- sugd opp gjennom røttene, ut i kvistene og banker nå utålmodig i små skall som rommer skuddet til fremtidige blomster og blader. Men de springer ikke ut før tiden, og det gjør ikke jeg heller.

Is silence the new loud?

2011-04-12T12:45:00.000-07:00

Provokasjon er ut.

I følge aftenposten er Lady Gaga verdens siste superstjerne. Toppen er nådd, stjernene er passert og vi beveger oss inn i mørk materie. Så hva gjør vi? Vandrer rundt i blinde uten å føle noe? Ingenting provoserer oss lenger, men vi trenger å føle. Så jeg og min venninne filmeksperten, drar på kino for å se en tyrkisk film uten bakgrunnsmusikk.

Vi er et så lite og smalt publikum at kinoeierne ikke engang gidder å kaste bort reklame på oss. Bare én filmtrailer varmer opp for den lange stillheten. Det er en spansk film som tydeligvis handler om et lesbisk par som liker å ha sex i vann. Sex sluttet å være tabu for lenge siden, isteden skal vi rystes av livets naturlige intensitet. Usminkede ansikter, fluer i vinduet, flommer av naturlig lys. Etter Gagas kjøttkjole har det dyriske vendt tilbake til menneskene.

Filmen vår har ingen sexscener, ingen banneord, ingen irriterende biroller med morsomme kommentarer. Er filmskaperne feige? Tør de ikke leke med noen grenser? Jo - de leker med den eneste grensen som er igjen. Vår tålmodighet. Den har fredsforkynnende koranvers og endeløs vandring gjennom natur, men nærmer seg aldri underholdning eller feel-good.

For et års tid siden så jeg Romeo og Julie på Nationaltheateret. Jeg har lest skuespillet, sett DiCaprio filmen og er fan, (selv av filmen som etter min mening er så vakker at det ikke spiller noen rolle om den er provoserende, prøver å være det eller ikke er det.) Men Nationaltheateret - GJESP. Monologene som skulle være følelser kveles av paljetter og poesi lyder som tomt blablabla (eller kanskje gagaga) For å bøte på mangelen av liv og troverdighet er det puttet inn banale grovvitser og klasp på baken. Ingen løfter et øyebryn, vi føler ingenting, vi kjeder oss.

Jeg tror vi trenger å vekkes. Den stille filmen vår er full av lyder og vi kjeder oss ikke fordi filmskaperne tar i bruk de sterkeste virkemidlene de har til rådighet. Når musikken har vært skrudd så høyt at vi forventer den, er stillheten den nye støyen? Ikke fordi den provoserer oss - vi biter ikke på den lenger, vi vet hva de vil,
- men fordi den utfordrer oss?

Provokasjon må alltid være å bryte med det som er forventet i samtiden. Når det er forventet at man skal provosere må den sterkeste måten å bryte mønsteret på være å ikke gjøre det. Volumknappen er skrudd rundt en hel runde. Vi er tilbake på null.

2011-04-12T11:42:00.001-07:00

Follow my blog with bloglovin

Lesestoff

2011-04-06T12:57:00.000-07:00

Jeg har en superkul venn som heter Jonas. Han er en person som blir med meg på katolsk messe før han skal ut å feste. Han er en person som lager chai te fra bunnen, og spiser pølser til. Han er helt annerledes enn meg, men vi har mye felles og jeg er takknemmelig for å ha en venn som ham. Sjekk ut hans superkule blogg (så kul at den er på engelsk, han er en av de som kan gjøre ting som ville virket urteit hvis hvem som helst andre gjorde det.) hvor han tilfeldigvis akkurat nå har framstillt meg som en eller annen indie-sangertype, noe som er veldig misvisende. Don't let him fool you.
http://fixiebike.tumblr.com/post/4394059431/live-yes-here-name-is-live-shes-like-the

En annen god venn som blogger har en helt annen type blogg. Hun er en av de flinkeste jeg vet til å skrive. (unnskyld, Jonas - men din evne til refleksjon er ikke akkurat bærer av bloggen din)

Og hun er en av de mest inspirerende menneskene jeg kjenner. Liridona setter ord på tanker som i hodet mitt bare er formløs tåke. Noe av det mest spennende med henne er at hun vet hva hun elsker. For tiden har hun en sang-utfordring på bloggen sin, og du vil bli overrasket over evnen til å trekke ut hva som har kvalitet på tvers av sjangere.
http://tenthousandstones.blogspot.com/

Ellers har jeg en liste med blogger jeg følger, og jeg anbefaler dem alle - men disse to er de mest aktive.
Jeg er ikke verdens beste følger, det må jeg innrømme og jeg har ikke noen særlig andre nettsider å anbefale. En del av meg vil heller ikke binde meg selv for mye opp i det virtuelle livet. Men dette er bra skaer, check it out!

Too good for your own good?

2011-04-05T12:36:00.000-07:00

Jeg kommer til å høres ut som verdens mest arrogante, kvalmende person, men jeg vil skrive om det å være flink.
Ikke så ille at jeg skal bruke innlegget til å legge ut om hvor flink jeg er. Men jeg vil skrive om hvordanjeg opplever press i forhold til at jeg ser fler og fler rundt meg bli skuffet over seg selv fordi de ikke tilfredstiller urealistiske krav. Jeg tror ikke jeg er altfor ille på det selv, jeg tror ikke jeg stille urealistisk krav til meg selv. I dag var det avspark for to uker med heldagsprøver, og jeg kom godt i gang. Men hvis jeg hadde mislyktes totalt (noe jeg gjør av og til, for eksempel i faget Direksjon og ledelse, aka "autoritær-nazitrening i rytmisk multitasking". Og ikke få meg til å rippe opp i mitt traumatiske forhold til gym med mindre du har hele kvelden og en stor boks Kleenex) - hvis jeg hadde mislykkes totalt ville jeg ikke vært en av de som hadde "banket meg selv opp". Jeg hadde sukket oppgitt, men når en trøstende arm hadde lagt seg over skulderen min og sagt "Det spiller ingen rolle" ville jeg nikket, tatt imot klemmen, og kommet over det. Jeg kan takle nederlag, det jeg ikke takler er den tomme følelsen etter å ha ofret, jobbet, tappet. Tilbake sitter jeg som en tøydukke stappet med vatt. Hvit støy. Med X'er som øyne og en lapp med et tall i panna. Et tall er det jeg får, og det spiller ingen rolle hvilket. Gjør det vel?
Men når du ikke lider nederlag er det ingen som legger armen din om skulderen og sier "det spiller ingen rolle." Når du er flink spiller karakteren din en rolle, og du burde bruse med fjærne å være lykkelig. Men tallet i panna kan ikke fylle den tapte energien du har brukt på å være flink. Ikke noe mer enn en kald dusj kan øke blodsukkeret ditt etter en hard treningsøkt.
Dette er ikke et innlegg om meg, det er et innlegg hvor jeg vil spørre - hvordan burde man egentlig forholde seg til mestring? Like mye når man mestrer noe som når man ikke gjør det. Det er ikke gitt at det ene er så mye enklere enn det andre.

Alternativt alternativ.

2011-04-03T01:54:00.000-07:00

Jeg leser en bok jeg ikke vil si hva heter, fordi det høres teit ut og alle kommer til å tro jeg er en av de irriterende Märtha Louise typene. Jeg mener de som driver med raki, yoga, snakker med engler, døde, ånder- ja, alt som ingen andre snakker med fordi det

a) ikke finnes, b) er usynlig, c) er sprøtt

Richard Dawkins
- biolog ved Oxford University

Det interessante med den alternative bølgen er at de som seiler på den, ser ut til å virkelig ha et hav av ressurser under seg. Hvis du først snakker med engler, er liksom hele den ikkesynlige/eksisterende verden tilgjengelig. Har du gitt dem en lilletå tar de hele beinet. Du kjøper en stor pakke med massevis av spesialeffekter, alt for å gi deg et bedre liv. Og det blir aldri perfekt, du må alltid gå dypere i deg selv, dypere inn i den andre verdenen.

Athene - gudinne i gresk mytologi.

Så - hvem er jeg til å kritisere den alternative åndelige kulturen?

Ingen egentlig. Jeg tror ikke Märtha er sprø, slevom jeg ikke tror alt hun tror er virkelig. Jeg har også et sterkt behov for å løfte blikket fra PCskjermen nå og da, være for meg selv, og kjenne at jeg allikevel ikke er alene. Og noen ganger kjenner jeg den dype ærefrykten og tar inn den overveldende skjønnheten som jeg vet ikke er menneskelig, og ikke verdslig, men guddommelig.

Men - har jeg egentlig noe alternativ? Er det mulig å leve et helt uåndelig, materiellt liv? Jeg tror de ferreste gjør det, og det er ikke fordi jeg lever i en kristenboble. Til og med sjefs-ateist Richard Dawkins kaller seg "en dypt religiøs ikke-troende." Han mener selvsagt ikke at han er religiøs, men han mener kanskje at det vi opplever som åndelig eller religiøst, egentlig er naturlige, logiske følelser, framkalt av noe naturlige og biologisk.

Er det åndelige da et definisjonspørsmål?
Hva er alternativet til å være alternativ? En dypt religiøs ikke-troende?

Sometimes, a girl just needs to relax (Yes, I said it)

2011-03-27T09:00:00.000-07:00

Denne dagen kommer jeg definitivt ikke til å huske.

Den kommer til å være borte i morgen, tatt av vinden.

Jeg skulle akkurat til å skrive at ingenting spesielt har skjedd idag, og at jeg ikke har utrettet noen ting...

men i dette øyeblikket kunne jeg se en haggelsky sveve mot meg og nå snør den mot vinduet her hvor jeg sitter. Og nå stoppet den. Det er ingenting spesielt med denne dagen og kanskje jeg "forvalter min gitte tid dårlig" og sånn, men jeg kan ikke huske alle dager. Og jeg er tilfreds, nesten stolt over å erklære denne dagen en ikke-minneverdig dag. Det er en dag hvor jeg sitter på dataen og ser ut vinduet og plutselig kommer en haggelsky mot meg, og jeg er der - ledig og fri til å se den.

Nå går jeg ut en tur, i de uttynnede snøfillene som gjør et patetisk forsøk på å svekke våren.

(Ps. Jeg kan hvis Bruno Mars kan.)

2011-03-22T03:51:00.000-07:00

I realized as I lay down to sleep...

We haven't spoke in weeks
So many things that I'd like to know
Come have a talk with me
I need a sign, something I can see
Why all the mystery?
I try not to fall for make believe
But what is reality?

Where do we go?
What do we know?
Life has to have a meaning
Show me the light
Show me the way
Show that you're listening

Show me that you love me
Show me that you walk with me
Hopefully, just above me
Heaven's watching over me

Guess it's funny how I say thanks to you
For all you've given me
Sometimes the price of what you gave to me
I can't stop questioning
O God of love, peace, and mercy
Why so much suffering?
I pray for the world, it gets worse to me
Wonder if you're listening.

... Hopefully, just above me
Heaven's watching over me

- "Show me" John Legend, http://www.youtube.com/watch?v=W6fcyTEqkeo

Etter vinter kommer vår

2011-03-21T08:15:00.000-07:00

Jeg går i ørske etter en helg med for lite søvn og jeg har stiv nakke og har for lengst begynt å vurdere om det er noe i mayaindianernes 2012-dommedagsprofeti.

Men mens jeg trasker hjem fra skolen, selv om det føles en smule tungt å gå i dag, renner bekker av smeltevann under skoene mine. Solen varmer så sterkt at jeg må løsne på skjerfet og åpne jakka. "Etter vinter kommer vår" er det sagt. Jeg klamrer meg til det på de mørkeste dagene, men jeg klarer allikevel alltid å glemme lukten, gløden og lyden av småsko som slurkrer våte på glinsende asfalt. Vi klamrer oss til håpet når alt er på det mørkeste. Vi tror livet blir enklere med mildværet, men kanskje er lengselen etter lys og varme også et speil på lengselen etter en tryggere, bedre verden? En øvelse i håp?
De siste dagen har det å åpne avisen vært som å åpne pandoras eske.
Ulykke og grusomhet har fosset ut i en slik skala at det er umulig å ta noe tilbake, lukke esken, lukke øynene. Men mens snøen smelter og småfuglene har kvittredilla har - akkurat som i legenden - også en liten fugl begynt å synge om forandring, om samarbeid, om tro. Håp.

Jeg tror ikke smeltevannet vil vaske bort alt som har vært, og jeg tror ikke håp alene kan reise ruiner og styrte diktatorer. Men det er da noe.

Waiting for the Walking Green

2011-03-16T06:13:00.000-07:00

Vi har én fridag og det føles som en måneds ferie på spa. Jeg husker nesten ikke at jeg hadde vinterferie for noen uker siden, jeg merket det nesten ikke heller.

Nå er det sol ute og sol inne og jeg sitter bare og venter på at noe skal skje. Venter på svar, et tegn. Jeg vasker mine hender og gir slipp. Min kusine og venninne som jeg besøkte i helgen snakket om det, og nå føler jeg at jeg ligger og flyter i en strøm med rennende vann. Jeg er alene ved et veikryss, med biler tutende og rasende forbi i alle retningene jeg kan velge. På den andre siden av gaten ser jeg et skilt som peker mot en nydelig vei, med blomster i grøftene. Men enda venter jeg på at den grønne mannen skal lyse og trafikken stoppe.

Jeg drømte en natt at jeg var ombord på et slags krigsskip, jeg vet ikke hvor det var på vei. På en skjerm inne i en lugar eller noe kunne jeg se at det kom luft angrep, og at bomber allerede eksploderte på den andre siden av det store skipet. Når jeg gikk ut av lugaren for å se, regnet det kniver ned fra himmelen.

Jeg vet ikke hvor jeg er på vei, men jeg er egentlig ikke urolig. Jeg ser ut og det eneste som faller ovenfra er solstråler og fuglekvitter. Akkurat nå er det mange mennesker i verden som ikke er så heldige.

Jeg skal sjekke mailen min en gang til.

I dag snus verden på hodet og blir aldri den samme igjen.

2011-03-11T07:42:00.000-08:00

The Son of Man, Magritte

Hver gang jeg åpner internett på min gamle, gode skole-PC, lyser store bokstaver mot meg, ord bryter inn til min lille verden, i det jeg kommer inn er det aftenpostens nettavis som fanger oppmerksomheten min. En nettadresse som er startsiden min, og bare en midlertidig nettstopp på veien mot min egentlige sestinasjon - dypere inn i det jeg tror er min lille verden, eller i det minste et speilbilde av den: de sosiale mediene, blogg, facebook, twitter...

Men så stopper jeg opp, hver gang. For disse overskriftene er så mye større enn de små notifications meldingene som popper opp i fjes-boka. Hver dag, ja flere ganger om dagen - er det bare meg, eller skjer det mer enn før?

I dag - Libya. I dag skal visstnok alle utenriksministerne i EU diskutere hva de skal gjøre.
I dag - foreløpig nei til oljeboring i Lofoten.
I dag - Tsunami i Japan.

I dag snus verden på hodet og blir aldri den samme igjen. Hver dag?
Jeg spør fordi jeg helt oppriktig lurer? Er det normalt at nyhetsbildet er så massivt? Er det jeg som registrer nyhetene bedre enn før, følger mer med, eller har verden spunnet ekstra fort de siste ukene?

Hva er det med "hva er meningen med livet"?

2011-03-05T08:53:00.000-08:00

På to dager så jeg Mannen som elsket Yngve - som jeg elsket, og Jeg reiser alene - oppfølgeren som jeg ikke elsket like mye.

Det er noe med det å være på leting etter å finne seg selv og meningen med livet og alt det der.
I Mannen som elsket Yngve er hovedpersonen Jarle Klepp ung og skjønn og har lov til å gjøre feil. Når han oppfører seg som en dust synes jeg det er helt greit, jeg beundrer ham for å tørre. Når Jarle i neste film har blitt voksen, men fortsatt oppfører seg som en dust, sympatiserer jeg ikke med ham mer. Jeg blir oppgitt.
Er meningen med livet noe du skal finne i tenårene, og så leve etter denne reglen? Eller er meningen med livet simpelthen og finne seg selv, og så leve som den man er?
Når jeg ser på de som i mine øyne er "skikkelig voksne", sånn 40+ , må jeg spørre meg selv: Fant de ut hvem de var da de var på min alder, eller har de bare gitt opp? Det virker nemmelig ikke som om de fortsatt prøver.
Jeg lettet mitt hjerte for en venninne om dette, og vi kom fram til at hele oppdagelsesferden tar en ny vending når man får barn. Det er vår skarpe oppservsjon fra utsiden. Du må ha funnet deg selv før du skal ha barn, ellers er det synd for deg. Og synd for barnet.
Min første reaksjon på denne oppdagelsen var "Jeg skal helt alvorlig ALDRI ha barn." Jeg vil ikke sette meg selv i bås, bli stemplet som "ferdig, klar til bruk. Rolle: mor, best før: se horoskop." og slutte å lete etter meningen med livet.
Det var da venninnen min sa -
at kanskje når vi prøver å finne oss selv, at vi selv egentlig prøver å putte oss selv i en bås.
Kanskje det burde handle mer om å være seg selv enn å finne seg selv? Hvorfor er vi så opptatte av å finne oss selv, hva er det med "hva er meningen med livet?" Jeg tror vi blir utsatt for så stor påvirkning fra alle kanter at vi har behov for å ta tilbake kontrollen. Men hvis vi tror vi kommer til å finne ut av oss selv, av livet, av meningen, tror jeg vi løper på tredemølle. Kanskje alt du gjør og opplever er deg og du trenger ikke å sette en merkelapp på det. Kanskje det å åpne seg for livet utenfor boksen, utenfor deg selv, er like mye å være?
Jarle Klepp er alt jeg ikke er, og alt jeg ønsker å være og hater og savner og er allikevel. Han er stadig på leting virker det som, og det er ikke greit at gjør idiotiske ting og sårer andre mennesker. Men feiler han fordi han ikke har funnet seg selv, eller er feilen hans at han er altfor opptatt av nettop dette?

“The size of your success is measured by the strength of your desire; the size of your dream; and how you handle disappointment along the way.”

2011-03-01T10:42:00.000-08:00

Jeg skulle hatt utstillingsåpning i dag, men den har blitt utsatt til juni på grunn av dobbeltbooking.
Men juni er en fin måned, og jeg har tre bilder hengende på Kaffka nå, allikevel.
Jeg hadde jobbet så hardt mot denne dagen og i fantasien min skulle dette være et slags vendepunkt i livet mitt, i steden ble det en påminner om en del andre ting. Om hva maleriene jeg hadde forberedt egentlig handler om, om hvem jeg er uavhengig av medgang eller motgang. Jeg er takknemmelig for arbeidspresset jeg har følt, og jeg gleder meg til å vise dere maleriene mine. De er ikke perfekte, men de uttrykker noe av mitt aller innerste. Det var et øyeblikk jeg ville gi opp og stikke hodet i sanden, men hvis dette er en test tør jeg påstå å ha bestått. Skuffelse er essensiellt for å holde fast ved hva som er virkelighet og hva som er forestillinger. Jeg vil ikke forminske drømmene mine til å styres av detaljer som datoer. Jeg vil tro på dem og la dem vokse seg store som himmelen, stole på at de er der og vente på dem. Hvis dere er på Kaffka kan dere se de tre maleriene som henger ved kassen og drikke verdens beste dobble cappuchino, eller dere kan komme tilbake i juni og spise is. Jeg skal fortsette å male.

Bobleland

2011-02-23T13:30:00.000-08:00

En venninne sier hun vil være med å reise opp landet sitt. Hun har et håp og en plass, en drøm og lommene fulle av evner. Jeg har sett folkemassene rope på TV, og samlet har ropene støtt herskere av tronen. De har hatt noe å kjempe for, og tent en flamme av mot og vilje i alle andre som har noe å kjempe for. Jeg blir rørt av denne kampen for rettferdighet, spesielt fordi den også er en kamp om identitet. Jeg ser meg forlegent omkring etter fornærmede utlendinger med en gang noen sier "Heia Norge". Jeg vet det er teit og feigt, så jeg gruer meg for å spørre - men mitt i all Norges velstand, er jeg ikke stolt av landet mitt?

Jeg har aldri kjempet for dette landet. Det har alltid vært noen demokratiske politikere som har servert en lettsvelgelig, behagelig politikk. Og så lenge det funker, kan vi gjøre de store, vnskelige spørsmålene små, små. Jeg er glad i landet mitt, det er så uendelig vakkert. Jeg har det så godt. Men er det kjærlighet? Er ikke kjærlighet tålmodig, velvillig, ikke misunnelig, skrytete, hovmodig. Ikke krenkende, ikke søkende sitt eget? Skal ikke kjærligheten utholde alt, tro alt, håpe alt, tåle alt? Men bobler tåler ikke alt. De sprekker. Jeg har aldri måttet kjempe for Norge. Allikevel river det i hjertet når jeg ser mennesker flytte fjell i patriotisme til landet sitt. For det er sitt land, men min verden de kjemper for. Kan jeg få være med å kjempe for min verden, eller er jeg innesperret i en stor norsk boble?

No brain, no headache?

2011-02-17T13:05:00.000-08:00

Vi har en uke på skolen hvor vi ikke driver med noe annet enn "Prefomance art". Jeg var skeptisk. Preformance'er er ofte absurde. Jeg liker at ting er absurde hvis det rører ved noe underbevisst og rart vi ikke får uttrykke i hverdagen, men mye av denne kunsten rører ikke ved noe som helst ved meg. Noen ganger skal den poengtere livets meningsløshet, men ærlig talt, trenger den å pekes ut for oss? er det dypt og klokt og bra av den grunn? Jeg synes det er en større kunst å fange livets menig en meningsløsheten. Meningsløsheten er åpenbar og følger oss hvor vi går som en grå regnsky, mens meningen ligger og glimtrer i skjulte sprekker av tilværelsen.

MEN. Vi gjør masse moro. Slagordet er "no brain, no headache", men jeg lover: hodet jobber hardt, bare annerledes. Jeg har mange ganger lest eller hørt folk si "de har kommet i kontakt med barnet i seg" uten å ha forstått hva de mener, men jeg har gjort det denne uka. Kreativitet presser fram noe genuint i meg, noe som ligger trygt beskyttet og nedstøvet under det jeg gjør hver dag. Et barn er tilstede i øyeblikket, sansene er skjerpet, det tar alt inn, jeg tror hjernen jobber på spreng. Men barnet er skånet fra den mest slitsomme, hodepinen av alle; å måtte spille en rolle, å ikke kkunne være seg selv. I preformance-uka velger jeg roller hvor jeg får uttrykke det jeg ikke uttrykker til vanlig, for det meste negative, men som allikevel finnes i meg. Flere har sagt at jeg ikke slutter å være meg selv når jeg går i rollen, og allikevel spiller troverdig - og jeg tror det er fordi jeg virkelig føler det jeg uttrykker gjennom skuespillet. Det er et paradoks - at det å spille en rolle skulle hjelpe meg å uttrykke noe som er meg.

Jeg håper ikke dette betyr at jeg har en forferdelig stygg samling av undertrykkede følelser.

Jeg tror ikke idealet er en hodepineløs tilstand. Jeg har et håp om å kunne kjenne følelsene mine godt nok til å kontrollere dem og bestemme når de skal få komme til uttrykk. Slik kan et barn vokse og tilpasse seg omverden uten å miste seg selv. Det krever både kontroll og grensesprengende løssluppenhet. Det er ikke nødvendigvis bedre å være slave av sine egne følelser enn å styres av verdens forventninger. Balansen er et prosjekt med oppriktighet som eneste verktøy. No brain, no headache. No headache, no brain.

Frihet fra Farao

2011-02-11T13:34:00.000-08:00

For første gang finner en historisk hendelse sted i min tid, som jeg virkelig registrerer alvoret av. (Jo, jeg levde i 2001 og husker 11. september, men ærlig talt gikk det ikke særlig innpå meg. Jeg var ni år eller noe og for meg virket ikke to høye hus i brann i USA noe mer fryktelig enn dagsrevyens daglige grusomheter.)

Jeg sitter passiv og ser en folkemengde i brann, et rike, en historie, en kultur utfolde seg. Hjertet mitt dunker og jeg føler meg bitte liten i den store sammenhengen. Men allikevel blir jeg grepet og fylt av håp fordi jeg skjønner at det finnes en stor sammenheng. Og vi er alle en del av den, vanlige mennesker som løfter hverandre opp og drives fram i kamp for frihet. Jeg er liten og ubetydelig men jeg er en del av dette hundreåret og det som skjer i Egypt skjer på den lille planeten der jeg bor, i den lille tiden jeg lever. Det er ganske spesielt egentlig . Så her er min bønn om en vakker fremtid for Egypt, og min støtte til de helt vanlige menneskene som har skrevet et usedvanlig avsnitt historie.

Den onde tvillingen

2011-02-08T09:31:00.000-08:00

Hvordan forholder vi oss til det vi frykter mest i oss selv? Jeg ble konfrontert med spørsmålet på mange måter på samme dag. Først hørte jeg en lignelse i kirken. Ugresset i hveten:

Han la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: 'Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?' 'Det har en fiende gjort,' svarte han. Tjenerne spurte ham: 'Vil du vi skal gå og luke det bort?' 'Nei,' svarte han, 'for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det; men hveten skal dere samle i låven min.'

Jeg tenkte at kanskje det er sånn det må være i åkeren som er sjelen min, som vinden bruser gjennom og som jeg forsøker å dyrke og ta vare på. Kanskje jeg må slutte å være livredd for det som vokser opp av ugress og stole på at når tiden er inne vil jeg kunne sortere bort det allikevel, men jeg trenger å vokse fritt. Jeg må ikke ødelegge min egen vekstprosess med å luke bort alle ting jeg sliter med. Jeg må ikke være så opptatt v å være perfekt.

Så - samme kveld så jeg filmen Black Swan på kino med en venninne. Den tar opp den klassiske fortellingen om en prinsesse som er forhekset til en hvit svane. Bare sann kjærlighet kan oppheve forbannelsen, men prinsen som er den hvite svanens potensielle redningsmann forføres og faller for prinsessens onde tvilling - den sorte svanen. Når prinsessen mister sin mulighet til frigjørelse fra trolldommen ser hun bare en utvei, hun tar sitt eget liv og finner slik sin frihet. I filmen gjennomgår hovedpersonen en psykisk kamp hvor hun slites mellom ønske om å være perfekt, være seg selv og å være ond. Kanskje "å være seg selv" nettopp er midt mellom disse to ytterpunktene? Kunne svaneprinsessen vunnet frihet hvis hun hadde våget å møte den svarte svanen, våget å kjempe? Balettlæreren til hovedpersonen i filmen sier til henne: "Perfection is not just about control. It's also about letting go."
Har vi alle en ond tvilling, en åker full av ugress vi må forsones med for å kunne være oss selv?

Levealarm!

2011-02-05T11:09:00.000-08:00

Når man er oppmerksom på døden og livet og sånn er det lett å bli lamslått ved tanken på tiden vi er tildelt.
Jeg hører en alarm i bakhodet "lev!lev!lev!lev!"
Men jeg vet at livet er ikke lar seg framskynde, at jeg bare må være åpen for det.*

Jeg skrev i dagboken min i dag at jeg ikke visste hva jeg skaulle skrive, selvom jeg hadde opplevd en hel masse. Jeg skrev at ordene mine føltes verdiløse og uinteressante. Men allikvel kjente jeg behov for å skrive, ta vare på opplevelsene. Slik at ikke de skal forsvinne, bli verdiløse, uinteressante.

Jeg tror det er livet for meg - det er da jeg kjenner meg mest levende. Når jeg får gripe de små tingene og opplevelsene og kanskje er de ikke så små likevel. Jeg har sikkert referert til William Blake før: Verden ser du i et sandkorn, livet dunker i ditt eget blod. Det gode er at du ikke gir etter for det som er vondt og ondt. Den store kjærligheten er å elske menneskene rundt deg nå. Skjønnheten er tilgjengelig i et maleri, en film, en sang her og nå. Det er det her vi har. Vi kan ikke framskynde noen ting.

Så her er noen sandkorn. God helg!

"The Bridesmaid" 1885, John Everett Millais

Ord (representert ved biblioteket på Lia Gård hvor jeg var foorige helg. Nam.)
Denne siden er et fantastisk:
http://www.poetsgraves.co.uk/complete%20poems.htm

Your Latest Trick, Dire Straits

* "You can't plan life. All we can do is be availible for it." - Lauryn Hill

Snømannen

2011-02-01T08:49:00.000-08:00

Du skal ha en sjel av vinter
for å se frosten og furugreinene
tynget av skorpesnø

og ha levd lenge i kulda
for å skue de nedisede einebuskene
og grana rufsete i januarsolens

fjerne glans - og ikke legge
noen armodslighet i lyden av vind,
lyden av spredte løv

som er lyden av et innland
fylt av samme vind
som blåser i samme ødslige egn

for den lyttende, selv ingenting, som
lytter i snøen og ser
ingenting som ikke er der og det ingenting som er.

(Wallace Stevens, fra samlingen "Keiseren av iskrem" gjendiktet til norsk av Jan Erik Vold)

Jeg kjøpte denne diktsamlingen av Wallace Stevens, grunnet mange sammenfallende tilfeldigheter.
Det var en rolig dag på norli, så jeg gikk og leste en side her og en side der i alle mulige bøker. Jan Erik Vold skulle komme på besøk til skolen vår. Den var til halv pris.

Jeg bladde litt i den da jeg kom hjem, og dette diktet var det første jeg leste. "Snømannen". Og så har jeg lest det igjen og igjen. Det sa meg ikke så mye, ikke direkte, men jeg leste det allikevel og lurte på om Jan Erik Vold ville signere boka mi.

Jeg fikk ikke sett Jan Erik Vold da han var på skolen. Jeg var sammen med familien min i Drammen og besøkte farmor på sykehuset. Hun forlot oss nå på lørdag. Hun ble båret hjem av bønner, fred og kjærlighet. Hun levde et dypt meningsfylt liv og fikk en vakker avsluttning. Jeg sørger ikke over at hun er hos Gud nå, for det tviler jeg ikke på at hun er, men allikevel. Du skal ha en sjel av vinter for å se frosten og furugreinene tynget av skorpesnø. Og det ingenting som ikke er der og det ingenting som er.

Kanskje ingenting er tilfeldig.

Å se og føle

2011-01-21T09:15:00.000-08:00

I går gikk jeg hjem fra kunstskolen, og jeg var ganske sliten. Jeg hadde ikke på meg brillene mine så landskapet rundt meg hadde myke, avrundede kanter. Himmelen var mørk og fullmånen flimret som en rund sølvmynt og kastet et grønt skinn gjennom de slørete skyene.

Jeg var fortsatt i min egen verden. I dobbelt forstand. Det var som om det jeg så - den virkelige verden - ikke var det spor forskjellig fra den jeg hadde inni meg, den jeg hadde forsøkt å pøse ut over lerrettet de siste timene. Da lurte jeg på, mens jeg gikk nedover mot busstasjonen; formes min måte å se på gjennom det som er meg - min personlighet og mitt uttrykk? Eller formes mitt uttrykk, min personlighet gjennom min måte å se verden på? (Og ja da, hva kom først, høna eller egget?)

Og da tenkte jeg -

at det er bedre for meg å føle med øynene, enn å se med følelesene mine.

Winter Poem

2011-01-20T05:20:00.000-08:00

"Vinter" av Mucha

Once a snowflake fell

on my brow

and I loved it so much

and I kissed it.

And it was happy and called his cousins

and brothers.

And a web of snow

engulfed me then

I reached to love them all.

And the became a spring rain.

And I, I stood perfectly still

and was a flower.

- Radka Toneff

My favorite things

2011-01-15T12:41:00.000-08:00

En sjelden gang når jeg har ryddet, fordi jeg får besøk eller noe, innser jeg at det lille rommet mitt, og tingene jeg eier her i verden, har jeg valgt fordi jeg liker dem og at de betyr noe mer for meg en deres materielle verdi, som sikkert er ganske lav. Kanskje de sier noe om meg. Det er i hvert fall godt å omgi seg med de trygge, fine gjenstandene en har blitt glad i - iløpet av mange år for min del, siden jeg nesten aldri kaster noe. Så her er en oppfordring til oss alle: Velg ting som du forelsker deg i, og spar på dem du blir glad i! These are a few of my favorite things!

Oldemors vesker.

De samme gardinene som rommet jeg delte med Sunniva i Oslo da jeg var liten.

Klesskapet med kunst-postkort og utklipp.

Speil fra en liten bruktbutikk i Førde, der bestemor vokste opp.

DAG

2011-01-13T23:29:00.000-08:00

Jeg sitter og drikker morgenkaffen og føler meg trygg under den mørkeblå himmelhvelvingen som fortsatt beskytter mot dagens utfordringer. Morgenen er min yndlingstid på dagen. Jeg står opp grytidlig bare for å kunne sitte med koppen og ikke ha noen bekymringer. For når jeg går ut døra og møter dagen så vil de komme, det vet jeg. Men da tar jeg imot dem som en pasning i et ballspill, jeg tar i mot og hvis jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med dem med en gang, tar jeg de med meg en liten runde og ser hva som dukker opp. Hvilke lagkamerater som kommer meg til unnsetning. Og når jeg er lei og sliten - så er det bare et spill. Jeg kan sette meg og ta en lang god pause - jeg melder meg ikke ut av livet av den grunn. Jeg kan sitte her med kaffekoppen min og ikke ha noen bekymringer.

Dagen i dag er morgendagen du drømte om i går. (Kinesisk ordspråk.)

Back to the Future

2011-01-12T09:09:00.000-08:00

I dag leste vi noen dikt i norsktimen som fikk meg til å reflektere over det moderne samfunnet vi lever i, sånn fysisk. Byen.

Jeg sto alene og tenkte mens jeg ventet på bussen. Alene, men det kjørte biler forbi meg hele tiden og de svingte og blinket og var alle en del av et samspill. Grønt lys, din tur! Jeg tenkte at jeg er også en del av dette bildet, jeg er en person trafikken tar hensyn til. Bussen ser lille meg og den stopper sånn at jeg kan gå på og så kjører den meg hjem sammen med de andre. Hvordan påvirker denne tiden oss? Hvordan er et samfunn hvor man forholder seg til mennesker hele tiden, dere samarbeider så automatisk at vi ikke trenger å snakke sammen.

Diktene vi leste på skolen var begge skrevet tidlig på 1900-tallet. Er det tilfeldig at med det moderne samfunnet kom uttrykkene ekspresjonisme og surrealisme fram i kunsten og litteraturen? Kanskje et sånt samfunn hvor du blir sett og regnet med, uten at du egentlig blir lyttet til - gir en slags frihet og åpenhet til å uttrykke seg selv? Vi må jo omgås fremmede hele tiden, så vil det ikke naturlig bli en større aksept for forskjellige uttrykk? Og kanskje vi trenger å kjenne vår egen underbevissthet bedre enn før? Vi har jo også blitt gitt en større frihet, vi bestemmer selv hva vi skal arbeide med og hvem vi eventuelt skal dele livet vårt med, så plutselig må vi bruke hele oss selv til å fylle friheten.

Jeg lengter alltid til andre tider. Til 60-tallet med matlaging og coca-cola. Til 1800-tallet med te og blonder og stille lesing under epletrær. Helt tilbake til middelalderen med stille refleksjon og ærlig gårdsarbeid. Men kanskje er det ikke tiden det kommer ann på, kanskje disse epokene bare symboliserer andre ting jeg faktisk ikke trenger noen tidsmaskin for å inkludere i livet mitt? Kanskje friheten jeg har fått er slitsom, og at jeg er redd for å møte det moderne samfunnet på grunn av konsekvensene det kan få hvis jeg velger å leve i nuet. Kanskje jeg tror jeg trenger en annen tid for å kunne gjøre det jeg egentlig har lyst til, som å lese bøker under epletrær for eksempel. Men jeg tror jeg tar feil. Jeg tror jeg kan velge det her og nå, og jeg tror det er derfor jeg trenger det ekspresjonistiske og surrealistiske - fordi frihet er så utfordrende. Jeg må være i dag.

Er ønskenes tid over?

2011-01-06T13:31:00.000-08:00

I dag etter ringte jeg frisøren og hun klippet meg kortere enn jeg noen gang har gjort før. Jeg har ingen nyttårsløfter. Jeg har ikke lyst til å liste opp enda flere krav til meg selv. Men jeg har noen ønsker, og det er ønsker til min fordel, tror jeg.

Men hva er egentlig ønsker? Hva skiller ønskene mine fra kravene og forventningene fra meg selv, de rundt meg, tiden, kulturen? Unger med ansikter klistret mot leketøysvinduene, den store ønskeliste-sesongen som nettopp er overstått, reklame poppende opp på skjermen i skrivende stund - Det er ikke akkurat illustrasjoner for de magiske ordene "when you wish uppon a star, makes no difference who you are".

I 2011, er de magiske ønskenes tid over?

Jeg ønsker å gjøre det bra på skolen det siste halvåret av videregående, fordi jeg ønsker meg gode karakterer. Jeg ønsker å samle gode minner. Jeg ønsker å være sunn og glad. Jeg ønsker meg en kul klesstil, nå som jeg kan. Jeg ønsker å være et godt menneske. Jeg ønsker å lese mange veldig bra bøker. Jeg ønsker og se mange fantastiske filmer, oppdage bra musikk, finne roen, oppleve eventyret...

Jeg ønsker... Eller sliter jeg bare?

Jeg har en naiv tro på magien ved ønsker, og jeg tror at hvis du ønsker noe ligger det en sterkere kraft i det enn i krav. Jeg har klippet håret, og jeg tror jeg prøver å klippe av meg en lang lenke med krav og forventninger, smidd først og fremst av meg selv. Men jeg vil aldri gi slipp på ønskene og drømmene, fordi de gjør meg fri. Men det er vanskelig å skille, og kanskje er det ikke alltid mulig. I dag ønsker vi kanskje så mye fordi mulighetene er så mange. Kanskje det er noe sant i eventyrene hvor du bare får ett eller, om du er heldig, tre ønsker av den magiske ånden, trollkona, nøttene eller den gode feen? Har vi brukt opp de magiske ønskene og sitter nå igjen med kravene som en dårlig erstatning? Eller kan vi skille mellom ønsker, forventninger og krav, og i så fall - hvordan?

Back in the Habit!

2011-01-03T08:03:00.000-08:00

For dere som har fulgt meg gjennom både fortvilelse og iver, og til alle som måtte befinne seg i nærheten av meg eller bloggen min, vil jeg juble ut:

JEG KLARTE DET!!!

Jeg har gått ett år uten å kjøpe et eneste klesplagg! Ikke så mye som en sokk!

I dag kom jeg hjem fra et veldig koselig besøk hos min søster og hennes familie. De bor i Oslo, og før jeg satte meg på toget tilbake til Gjøvik var det tid for det det store symbolske første-kjøpet: Hennes & Mauritz, 70% off, takk! (Etter et års faste blir man litt gjerrig.)

Da jeg var litt mindre var en av yndlingsfilmene mine Sister Act 2, Back in the Habit. Jeg visste ikke helt hva som mentes med "habit". Jeg koblet det til det norske ordet "habitt" som veldig få bruker, men det har noe med klær å gjøre. Samtidig kom jeg (etterhvert) til å vite at habit kunne bety "vane", og begge deler kunne egentlig passe med innholdet i filmen. Og jammen: siden jeg alltid gjør meget grundig research før jeg blogger, kan jeg konstatere at Wikipedia (The Yoda of the internet) sier at "habit" på engelsk faktisk kan bety "religiøs ordensdrakt" i tillegg til "vane". Det er ikke nonnekappen som er mitt nye look, tvert imot gikk jeg "back to the shopping-habit" (habit som i vane) med en ildrød, tettsittende 30-talls (eller noe) kjole!

I morgen kommer hverdagen tilbake. Vanene kommer tilbake. Ikke mer kake til frokost. Men jeg er også tilbake - i ny habitt! Jeg ønsker dere et fantastisk nytt år, og håper hverdagens vaner vil bringe oss alle inn i noe nytt og fint noe.

Står det skrevet i stjernene et sted?

2010-12-28T09:38:00.000-08:00

"I wish I had a crystal ball to see what the future holds, but we don't know how the story ends till it's all been told" - Joss Stone, security

Pause. Det sølete vannet som har blitt virvlet rundt stillner, sølen synker til bunns og vannet er klart. Jeg sitter helt rolig, og mens jeg gjør ingenting - spiser julemarsipan, ser på film, strikker, leser - prøver jeg å speile meg i det klarnede vannet og finne ut hva som skjer, hva slags speilbilde som møter meg.

For jeg trenger å kjenne meg selv nå. Jeg går inn i det siste halvåret på videregående og så langt har jeg vært mer enn heldig. Gjennom livet har jeg sett side etter side blas om i min livshistorie, og kanskje jeg nå ser slutten på det som kunne vært bind én, hvis mitt liv hadde vært en Knausgård biografi.

Pause. Skrivesperre. Jeg skummer gjennom notane mine for å se hvilken retning utviklingen tar, hva slags føringer er lagt helt fra starten av, står det skrevet i stjernene et sted? Hva slags endringer har skjedd med meg, er endringene en utvikling til å bli meg selv, voksen, hel - eller er de forstyrrelser av det som er min egentlige personlighet?

Det er mye som venter på "meg" dette halvåret, men bestemmer jeg hva som møter meg, eller bestemmer jeg hvem jeg møter det som? Jeg vil vite fortsettelsen på historien, men den er satt på pause, slik den gjøres siste uken av desember hvert år. Imens leter jeg etter hint i alt det som har vært.

Meg i medaljongen

2010-12-17T12:07:00.000-08:00

Rundt nakken min, i en gull lenke henger en medaljong jeg fikk da jeg ble døpt som baby.
Den hviler rett over det stedet i brystet hvor du kan kjenne uro knytte seg som en klump eller glede sprudle som en julesang. I medaljongen har jeg to bittesmå fotografier, ett av tippoldemoren min Kristiane og ett av bestemoren min, Liv.
Kristiane ser besluttsomt framfor seg, hun holder hodet så høyt. Liv ser leende ned på noe utenfor fotografi-utsnittet. Jeg lurer på om noen om mange år vil se på et fotografi av meg, og hva de vil lese i uttrykket mitt. Disse kvinnene er så sterke på to veldig forskjellige måter, den ene med sin besluttsomhet, dyktighet og intelligens, den andre med sin godhet, visdom og kjærlighet.

Jeg føler meg ikke så veldig sterk hverken slik eller sånn. Jeg overser at jeg har jobbvakt, jeg mislykkes i ting jeg virkelig ønsker å få til - helt ulikt Kristiane. Og når jeg møter nedelag reagerer jeg med å være sur og bitter i stedenfor å la det gjøre meg ydmyk og snill, helt ulikt Liv.

Allikevel åpner jeg medaljongen og ser ned på disse to kvinnene - ser opp til dem, i håp om at jeg også en dag vil bli den integrerte kvinnen jeg har potensiale til å bli. Bli det menneske "Live Kristianne" , hvem nå det er, som foreldrene mine døpte meg til. Jeg har selv valgt å fylle dåpsmedaljongen med fotografier av disse to kvinnene. Men det er ikke alt jeg har valgt selv, som allikevel er min skjebne. Jeg har ikke valgt mine muligheter, men jeg kan velge å bruke dem.

Unlimited

2010-12-11T08:37:00.000-08:00

Jeg er ferdig. Med Særemneframføring, etikkframføring, ergonomi-eksamen, politikklekser og (hvis jeg ikke har oversett noe og for meg en ovveraskelse på mandag) det meste av de andre tingene som bøyde nakken min og løftet pulsen min så jeg ikke fikk sove om kvelden. Jeg tror aldri jeg har satt meg selv i disiplin på den måten jeg har måttet de siste ukene, og nå som det er over er jeg overrasket over at jeg kan. Jeg kan klare meg uten alle de "obligatoriske" elementene som binder alt sammen i hverdagen min. Ting som TV, dagbokskriving, kaffekos, stirre ut i luften og tenke over livet, høre på musikk, gå turer. Jeg er ikke fullstendig bundet av disse tingene, så hva er egentlig grenser? Grensene for hvor mye vi klarer å velge utifra noe annet enn lyst, finnes de egentlig? Kan vi klare alt vi vil? Jeg tror definitivt det finnes grenser - men kanskje "grenser" - i betydningen "menneskelige begrensninger" er et dårlig ord? Jeg tror ikke grenser er tydelige og absolutte, som når du kjører til et land, ruller over en hvit strek, viser passet og er over grensen til et annet land. Kanskje det å bevege seg utenfor det som er normalt område for deg, er mer som å være i TaxFree'en enn å være over grensen til et helt annet sted. Du kan oppholde deg der litt, og få med deg det du trenger inn i den virkelige verden, der du hører til. Men hvem vil vel bo på TaxFree'en? Jeg kunne ikke tenke meg det hvertfall. Det eneste å gjøre der er å kjøpe, du får ikke brukt det du kjøper der, det er et sted uten tilhørighet. Det er kanskje litt der jeg har vært de siste ukene. Jeg har flytet utover det jeg trodde var grensene mine, og oppholdt meg på et litt masete sted og fått tak i en del nødvendige ting. Jeg er glad for å ha fått gjort det, glad for å fått med meg disse tingene, disse erfaringene ut i hverdagen - Men jeg kunne ikke slått meg ned der og, takk Gud, det skal jeg ikke!

Kvitteringen takk!

2010-12-04T09:07:00.000-08:00

Så, jeg jobber i en butikk og hver gang jeg har fullført min hensikt der, altså hjulpet en kunde til et kjøp, vokser det på et par sekunder ut en lang, hvit lapp ut av en maskin på disken.

"Kvitteringen?" "Jeg legger den ved i posen, jeg." "lappen?"

"Jeg tar den her jeg."

Noen får rykninger i ansiktet hvis du er bittelitt sein i den automatiske bevegelsen hvor du skal røske lappen med deg i det du gir tilbake vekslepengene. De griper den nervøst med seg og gjemmer den innerst i lommeboka."For sikkerhets skyld".
Andre ler hånlig og vifter den bort med et blikk som sier "Haha, disse ekspeditrisene, tror de vi er så opphengt i dette kjøpet at vi ligger og koseleser kvitteringen på senga?"

Så nå lurer jeg - hva er egentlig verdien av en kvittering? Jeg mener - jeg tar aldri vare på den med mindre jeg har et håp om at hvis jeg viser den til mamma og pappa og "dokumenterer" hvor fornuftig kjøpet mitt har vært, vil jeg kanskje få igjen penger. Hva gjør folk med den? Har de en safe hjemme full av kvitteringer, eller kanskje en mappe med en fil for hver butikk hvor de har arkivert lappene fra årevis med småkjøp. Jeg skjønner at hvis du, som på norli, kjøper et produkt det er aktuellt å bytte, så kan det være greit, men på matbutikken for eksempel?

Finnes det noen form for kvittering-kontroll? Siden den liksom er et bevis på at du har betalt for varene? Kan en mann i uniform, eller kanskje i diskrét sivilforkledning komme opp bak deg, prikke deg på ryggen og si "Kan jeg se kvitteringen, takk?" For i så fall er jeg med, da skjønner jeg "for sikkerhets skyld". Men jeg synes disse to typen mennesker - de som er avhengige av kvitteringer og de som ler av dem, utgjør en stor usikkerhet rundt temaet. Jeg håper jeg kan få oppklaring i dette, jeg er jo bare en eksipeditrise-airhead.

Les - las - har las, lese? lesi?

2010-11-30T08:20:00.000-08:00

Nå er jeg ferdig med Ergonomi og Bevegelse eksamen.

Jeg husker i fjor, da jeg var ferdig med matte og kastet boken i taket og sa "Aldri i mitt liv, mer!" Jeg sier ikke det samme nå, faktisk har jeg lært litt av gymteori, selvom det er noe alle ler av, jeg og. Jeg feiret med å kjøpe den nye Kanye West plata til meg selv (Jeg var litt flau over å kjøpe Hip Hop, men noe av dette er faktisk ganske kult, noe nesten progressivt - jeg mener - Afrikanske kor og minemalistiske piano-introer...) Jeg spanderte en cappuchino på meg selv også, og sa "gratulerer" , tok i mot og følte at jeg hadde det ganske bra. Jeg kunne lese Kristin Lavransdatter på kafé!

I morgen er det dessuten 1. desember! (Og jeg har skrivedag i nynorsk... MEN jeg har også en julegrøt-fest-avtale etter skolen! Jeg tror ikke jeg kan beskrive disse dagene med noe annet enn den gode gamle berg-og-dalbane klichéen.

Det beste - på en måte.

2010-11-25T12:41:00.000-08:00

Sigrid Undset

Når du leser og leser og leser, er ikke bloggforbud nødvendigvis det beste for motivasjonen. Jeg er breddfull av kreativ energi som syder i brystet og pirker borti meg så det er umulig å konsentrere seg om teksten jeg skal ta inn. Jeg leser en setning fem ganger og bruker slik fem ganger så lang tid som jeg burde.

Jeg har lest Kristin Lavransdatter i to dager i strekk nå, og jeg får ikke overdrevet: Jeg mener på bussen, mens jeg har spist frokost (som jeg i dag gjorde før skolen i kantina, alene, bortsett fra en gutt som gama på PC'n sin så den monofone bakgrunnsmusikken jomet i den tomme, grå hallen. Jeg gjorde dette fordi det ikke var vann i springen hjemme, og jeg - satt ut av denne lille uregelmessigheten, tok en tidligere buss bare for å få vann til brødet.) Ja, hvor var vi? Til frokost, i veiledningstimer, etter middag - hele ettermiddagen og på senga. Kransen, Husfrue og Korset.

Men Kristin Lavransdatter er egentlig en fryd å lese, og litt tid trenger man faktisk. Fantasien må skrus tilbake til middelalderen og teksforståelsen tilbake til tidlig 90-tall. Jeg skal ha om disse bøkene på Særemne i Norsk, som skal være klart om enogenhalv uke. Det som er spennende med disse bøkene er noe som var ganske nytt for tiden de ble skrevet i: Forfatteren stiller spørsmål ved menneskets evne til å ta gode, selvstendige valg. Det har opp gjennom historien ofte svinget mellom ytterlighetene: "Gud bestemmer, din mening er ubetydelig" eller "Du bestemmer,Guds - og forsåvidt andre menneskers mening er ubetydelig" Sigrid Undsets mennesker velger hva de vil, men hun viser at følgene av valgene deres ikke nødvendigvis blir så bra. Er menneskene egentlig i stand til å velge sitt eget beste? Og enda vanskeligere, andres beste?

Nå for eksempel - er jeg i stand til å avsluttet innlegget og klappe sammen dataen? Jeg har fortsatt 500 sider to go. Mitt eget beste.

Et ikke-innlegg

2010-11-18T09:06:00.000-08:00

Det er så mange ting jeg har lyst til å skrive om...
Som hvordan jeg hadde gruet meg til vinteren, og ikke en gang så fram til en feit jul, men så kom plutselig snøen og jeg syntes ikke den var kald og ondskapsfull, men ren og glitrende vakker.

Men... Dette er ikke et sånn innlegg. Jeg har eksamen i Ergonomi og Bevegelse (Gym for slakke musikere, som jeg altså er slakk nok til å ta som privatist. Skriftlig, teoretisk. That's right.) den 30. november, og jeg må lese halvparten av den andre og hele den tredje boka i Kristin Lavransdatter og utforme en imponerende norsk-fordypningsemne-framføring til 4. desember.
Så det sier seg selv at sentimental blogging om rim på ruter og sånn må bort prioriteres. Men det er der hele tiden allikevel, jeg ser det og jeg er ikke stresset. (Eller, jo det er jeg, men ikke nok til at jeg blir lei meg)
Så det blir med denne lille oppfordringen til hygge. Ønsk meg lykke til!

PS! Det blir en utfordring å ikke skrive om mitt siste krampetak om barndommens nerde-manier i morgen: Harry Potter premieren!

Mens du legger andre planer *

2010-11-13T09:16:00.000-08:00

På onsdag kom jeg ikke hjem før klokken fem etter skolen. Jeg var sulten, og skulle til å øse opp en porsjon av mammas grønnsaksuppe, da hun ropte på meg fra stua. -Det er en kommentar du må lese på bloggen din! - Å, jeg må bare ha meg noe mat... - Nei, du burde nesten lese det med en gang!

Nasjonalteateret ser etter skribenter for en UNG-redaksjon de skal ha til å jobbe for sin nye nettside. Og på en eller annen måte har de forvillet seg inn på den lille bloggen min med fem følgere (som jeg setter veldig pris på, by all means!) Og de anbefaler meg og prøve å delta. Fristen for å melde seg på er.. I dag! (altså onsdag)

Jeg melder meg på teaterstykket som er på fredag, to dager senere. Jeg har ikke tid til å vurdere det, jeg gjør det i lykkerus eller uro - en av delene, før jeg brenner tunga på suppe og skal være et sted klokken sju.

Neste dag sjekker jeg mailen imellom skoletimene i håp om bekreftelse på at alt er i orden, at jeg har fått biletter. Endelig - det er et par minutter før neste time og i Inboxen ligger en uåpnet konvolutt. Jeg leser og jeg smiler og har lyst til å gråte. Alt er mer enn i orden, teatersjefen var den som hadde lest bloggen min og kunne forestille seg meg i redaksjonen! Jeg stirrer inn i den lysende skjermen, men må dra meg selv bort fra den med en dunkende puls og boblende fryd. Jeg finner plassen min hos sopranene i skolekoret akkurat i tide, og dirigenten spiller opp. Jeg synger for full hals, og jeg synger fra hjertet. "HAlelujah! HAlelujah! hallelujah-hallelujah- HalE-E-luJAH! (Jeg vet. Det var hva Liridona ville kalle "The ultimate movie-moment"!)

I går var fredag, og jeg så generalprøven på "Galileo". De behandlet oss som journalister. Bare bedre, kanskje. Vi fikk utdelt en feit notisblokk, kulepenn og manuskriptet. Jeg snakket bare med to av de andre "unge". En kjempekoselig jente antrukket i superelegante klær og med røde lepper (Jeg hadde på meg T-skjorte med emo-icons jeg arvet av søsteren til en venninne + en grønn jakke jeg byttet til meg på en Natur og Ungdom-kveld) og en gutt som var like koselig og ganske forelsket i nasjonalteateret.

Under stykket var jeg egentlig ganske sliten. Jeg hadde vært så spent i forkant, gledet meg, lurt på om jeg egentlig var villig til å gå videre hvis jeg fikk tilbudet. Jeg hadde allerede dichet en venninneavtale for å være der - ville jeg bli en type "indipendent woman having fun, but having no friends"?

Men i hvert fall. Det var en opplevelse. Helt fra onsdagen og tilbake til Gjøvik klokken ett i natt. Jeg har ikke drømt om denne muligheten, og jeg vil heller ikke bli bitter om jeg ikke får ta opplevelsen til neste trinn. Jeg er for takknemlig for denne opplevelsen i seg selv, til det.

Men jeg vil forsøke, jeg skal skrive om stykket jeg så, og i desember velger de ut 10 personer til å sitte i redaksjonen. Så, nå skal jeg komme i gang!

*Life is what happens to you, while youre buisy makikng other plans (John Lennon)

I am love - en estetikers bekjennelser.

2010-11-06T09:59:00.000-07:00

Jeg har tenkt mye på estetikk. Jeg har alltid elsket at ting er vakkert. Er det galt? Er det overfladisk? Når jeg ser på Cartoon Network med ungene jeg sitter barnevakt for, er det ikke dårlig moral og teite poenger jeg reagerer på. Jeg reagerer på at det er så utrolig stygt. Dette kan være A: bevis på at jeg er en kortsynt, ignorant feelgood-jeger. Eller B: at jeg stygghet gir gjenklang i noe som er stygt i en annen forstand, noe inne i psyken min eller noe.

Hvis man vet at noe er vakkert, kan det skape en lyst til å gjøre noe vakkert med livet sitt? Eller lar vi oss bare lure av overflaten ved å tenke sånn? Burde barn, eller hvem som helst, trenes opp til å se verden, skitten og grumsete som den er, så de ikke tror at det vakre er synonymt med det gode? Hvis vi skulle læres opp til å bli estetikere, ville det gjøre oss grunne og fordommsfulle?

Jeg har ikke tenkt å starte noen filmblogg, men filmen jeg skal skrive om nå er var ikke en filmopplevelse, men en opplevelse.

"I am love." Jeg så den med mamma. Utenom oss var det to middelaldrende damer i salen og en ensom mann. Antagelig en sær filmkjenner.
Den var Italiensk. Jeg hadde lest på forhånd om "kulinariske delikatesser" og "varm, søreuropeisk romantikk", men ikke la dere lure. Filmen er utrolig vakker, men den er hverken noen "Julie & Julia" eller "Letters to Juliet". Jeg har gått å sett for meg scener fra filmen i tre dager etterpå, den ligger i underbevisstheten min som en drøm. En dyp, trist, vakker drøm.
Denne filmen var vakker. Uten nydelig natur, solnedganger eller polerte skuespillere. Den var både lys og grå. Den var sydd sammen med kunst, bygninger og symboler, men den var ikke billedskjønn.

Jeg tror ikke ekte skjønnhet er overfladisk. Det er ikke den som får deg til å tenke "Åh, hun er mye slankere og penere enn meg! Åh, jeg vil mye heller bo der - der er det vakkert! Åh, se på hvordan de kler seg, jeg kan umulig gå ut sånn som jeg er!" Det er ekte skjønnhet som lyser opp det som er ekte, det som er sant. Kanskje til og med trist, ekkelt og vondt. Det er slik "I am love" virket på meg. En film som egentlig ikke handler om kjærlighet, er kjærlighet. En film som egentlig ikke har pene overflater er vakker. Jeg trenger heller ikke føle meg forelsket eller gjøre en masse gode gjerninger for å være kjærlighet. Jeg trenger ikke ha et pent ansikt og lange ben for å være vakker. Det er derfor jeg ikke skammer meg over å kalle meg en estetiker. Tror jeg.

Is true love back?

2010-10-31T12:50:00.000-07:00

I går, etter timer med vurderinger og kostymetitting i lekebutikker, bestemte jeg og en venninne oss for å legge halloweenparty planene og heksehattene på hylla, og gå å se en god gammeldags film på kino. Og vi så Letters to Juliet.

Jeg synes selv jeg har sett mange filmer, men jeg begynner å skjønne at jeg kanskje ikke har det, for når folk spør "ÅÅh, har du sett denne filmen!?" Er svaret alltid "Nei, men ÅÅh, jeg har hørt om den!"

Uansett, har jeg sett (forholdsvis) mange såkalte moderne kjærlighetsfilmer som jeg synes har vært temmelig kjærlighetsløse. Og nettopp dette har jeg egentlig likt. De har vært realistiske, troverdige, gjenkjennbare, bla bla bla. Sex and the City for eksempel - jeg liker det. Ikke fordi det har noe med kjærlighet å gjøre, men fordi det er (OK da, ikke helt, men) ..Realistisk. Postmodernistisk. I tråd med tiden, nærmest en karikatur på tiden. Intelligent, lykkelig, uromantisk.

Selv har jeg alltid vært en romantiker. (I teorien) Jeg har alltid hatt høye idealer, og stor tro -trodde jeg.
Men enten det er Carry Bradshaw sin feil eller noe annet, jeg ble målløs forbauset da de i denne filmen, Letters to Juliet, tok i bruk ord som destiny. Og true love. Har jeg blitt en realist jeg også? Filmen var kliché, men klarte altså å sjokkere meg. Har pendelen svinget? Har selvrealiseringen, realismen, den rasjonelle fornuften blitt så imprentet i oss at dette har blitt kliché? Is true love back?

Halloween

2010-10-28T07:11:00.000-07:00

Sorry hvis mitt forrige innlegg var litt for kryptisk. Jeg er ikke i ferd med å bli månesyk eller noe.. No worries.
I dag har jeg vasket tak og baderomsvegger hos Bestemor for OD, og nå er det langhelg!

På søndag er det Halloween. Da jeg var liten gikk jeg aldri "knask eller knep", isteden pleide mamma å invitere en nabo/vennefamile og vi ville spise hjemmelagde nachos, se på film og knaske godteri. Jeg har alltid vært redd for masker. Masker er det skumleste jeg vet. Porselensdukker med tomme øyne, Hufsa i mummitrollet, gamle hus: I can handle it, men ikke masker.

De grønne, groteske, plastluktende Halloweenmaskene i lekebutikken, har derfor aldri fristet meg (selvom det var den uttrykksløse, hudfargede, blanke maskene som var verst). Dessuten har jeg alltid tenkt på Halloween med en viss frykt, og nesten skam - en feiring av noe ekkelt.
På den andre siden er det noe jeg på en måte alltid har likt med Halloween. Det er inngangen på en mørk tid, de oransje bladene forsvinner og jeg blir mer innadvendt. Halloween synliggjør mørket, og på en måte ufarliggjør det farlige. Døden for eksempel.

Denne helgen skal jeg gå den mørke årstiden i møte med masse lys. Jeg skal kanskje til og med kle meg ut og dra på halloweenfest. Jeg skal kanskje lage gresskarpai.

Men jeg skal uansett smile og si: "Vinter, Jeg vet du kommer! Jeg vet du vil prøve å gjøre meg kald, og få meg til å tro det er mørkt og skummelt. Men det er Halloween, og vi feirer at når det er mørkt kan vi tenne stearinlys! Når det er kaldt kan vi varme oss på kakao! Når vi er redde kan vi kle oss ut, være sammen og ha det godt! Vi skaper vår egen glede, trygghet og kjærlighet. In Your Face!"

The Moon's a Harsh Mistress

2010-10-25T08:33:00.000-07:00

Jeg spiser mørk, italiensk sjokolade som smaker vin. Og nå ser jeg hvorfor de sier at månen er en ost.
Når jeg står opp om morgenen er det fortsatt stjerneklart utenfor, men lysene forsvinner når jeg skrur på lampene på kjøkkenet. Jeg tror dette kommer til å være et rart øyeblikk.

Edwart og Andy

2010-10-24T10:41:00.000-07:00

I dag har jeg funnet meningen med søndager, når alt er stengt og timene er seige og tynget av skyldfølelse:

Gallerier.

I dag satt jeg og en venn oss og spiste popcorn på bussen til Lillehammer. Det var en fin, fargerik dag - syntes vi, men jeg tror ikke jeg har visst fullt ut hva "fargerikt" er før denne utstillingen.

Jeg har alltid hatt fordommer tykke som betong mot Andy Warhol. Han masseproduserer kunst. Æææsj. Han er overfladisk, kynisk, sjelløs. Men han var fantastisk! Og Munch er selvfølgelig far beyond fantastisk. På denne utstillingen hadde du Munchs dype bilder, Warhols gnistrende overflater, og på et eller annet sted møtepunktet mellom de to. Jeg anbefaler alle å se den, jeg tror den er veldig "lett svelgelig" for de som ikke ellers ser så mye kunst, samtidig som den har noe å gi til de som har sett f.eks. Munch tusen ganger før og har analysert og tolket seg bakfram.

"It's OK to be afraid, but don't let your fear turn you into an ass-hole."

2010-10-23T08:06:00.000-07:00

Noenganger, helt ut av det blå, kan sannheten gi deg en liten klask på kjakan mens du ser en film og spiser sjokoladekake og med en god vennine.

obs, ikke såå chick flick som den ser ut som.
Samme resigør som
"evig solskinn i et plettfritt sinn",
bare for å backe opp min påstand.
Men ikke like sær heller.

Ifigenia ala Fosse

2010-10-17T02:15:00.000-07:00

I går var jeg i Oslo, jeg kjørte inn med mamma og pappa klokken 8 på morgenen.

Dagen ble et lappeteppe av gylne småopplevelser. Kvelden ble stående som én dyptgående erfaring.

Så. Nasjonalteateret. Den lille scenen. IFIGENIA I AULIS.

Gresk tragedie fra antikken, gjendiktet av Jon Fosse. Seks stoler, sus fra evigheten. Min opplevelse av teater er nesten alltid den samme: Jeg får et ærefryktig syn på livet, på historien med stor "H". Når det du ser og hører er så universellt at det har overlevd i tusenvis av år, og likevel får deg til å føle at det er din egen underbevissthet som dras ut og blottstilles på scenen. Da er biletten verdt så mye mer enn det den kostet. Da har kunsten levd ut sitt potensiale. Og da gir det inspirasjon til å leve ut vårt.

Hva i all verden gjorde jeg alene i Roma?

2010-10-12T08:10:00.000-07:00

Ok, noen dager har gått siden mitt ville eventyr i Roma, og med opplevelsene litt på avstand holder jeg de fram for meg og studerer minnene jeg fikk. Jeg studerer dem og drømmer meg bort i dem, for nå skinner de enda tydligere for meg, som små skatter jeg beundrer i ro og mak.

Det var ikke så mye ro og mak der nemmlig. Jeg sto opp halv åtte om morgenen og dro tilbake til Hotellet i åtte-tiden på kvelden. Jeg tok taxi til Petersplassen begge dagene (hvor Paven uventet dukket opp og sa hei første dagen) og derifra orienterte jeg meg rundt i hele Romas hjerte til fots.

NB! Se gjerne Roma til fots, men ikke i converse med skulderveske full av tunge guide-bøker.

Jeg elsket det. Jeg ble kjent med gatene, jeg studerte kartet, jeg tråkket over historiens brustein og kjente hvordan jeg også var en del av historien, verden. Jeg gikk langt og var så sliten når jeg kom tilbake på hotellet at jeg overhode ikke hadde energi til å føle meg ensom. Det gjorde ingenting at jeg slet ut meg selv heller, for ingen trengte å forholde seg til den litt mindre hyggelige personen jeg blir når jeg ikke har krefter til å ta meg sammen.

Når folk sier at de blir så slitne at de ikke er sultne blir jeg skeptisk og litt bitter (fordi jeg alltid føler mangelen på energi som behov for energi, gjerne i form av en solid middag. Salt, varmt, grovt og fett.) men nå vet jeg at det faktisk går ann. Jeg ble ikke sulten på den "norske" havregrøt-måten, men fikk et desto større sukkersug som jeg fikk godt tilfredstillt av gelato, kake og sjokoladecroissanter. Dessuten mitt eneste gratise måltid, frokost på hotellet. Det var dekket på til ni stykker rundt hvert bord, noe som passet bra, for jeg hamstret energi for dagen ved å spise eggerøre for vel over ni stykker.

Jeg så mange kirker med noe fantastisk kunst. De fleste het noe med Santa Maria: -del popolo, de vittoria, maggiore, sopra minerva (min og Silje -som elsker Roma - sin ubestridte favoritt) og St. Augustin.
TO NAVN: Carravagio (maler) og Bernini (skulptør)! Fantastisk.

Ellers så jeg Pantheon, Trevifontenen (også en favoritt), Piazza Navona, Piazza venezia og "bløtkaka", Colloseum, Palatinerhøyden, Forum Romanum, spansketrappen og sist men ikke minst:

Café Greco.

Dette er en legendarisk kafé. Stamsted for både Ibsen, Undseth og stort sett alle andre norske kunstnere som har oppholdt seg i Roma. Den er så classy at jeg har ikke ord. Jeg unngikk å gå alene på restauranter fordi det var ulidlig pinlig å sitte alene.
Jeg gjorde det én gang, og da -mens jeg nileste romaguiden min for å se buissy ut - banket det på vinduet innenfra restauranten hvor den halvsøte servitøren sto med et digert glis og et ark hvor han hadde skrevet "I LIKE YOU!" på. Det var jo flatterende, men fulgt opp av en del spørsmål og hvite løgner fra min side (are you alone? do you have a boyfriend?) skyndte jeg meg å svelge pastaen og be om regningen.

På Café Greco derimot satt mange alene, slik Ibsen antagelig satt alene og noterte sine betraktninger over livet og menneskene. Jeg var hjemme - jeg var midt i Roma - jeg var omgitt i av servitører i dress, og jeg levde livet mitt.

Jeg hadde ikke med meg fotoapparat, men jeg skisset litt rundt. Jeg er full av nye impulser og jeg lurer allerede på når jeg kan komme tilbake til denne mystiske, historiske, vakre, turistinfiserte men tradisjonsrike byen. Roma, ti amo.

fra café greco

santa maria de maggiore

Home from Rome!

2010-10-09T05:56:00.000-07:00

Visste du ikke engang at jeg skulle reise? Min mest spontane idé hittlil i livet førte meg på en todagers tur til den evige stad, og det var en utrolig opplevelse. Selvom jeg har landet trygt i gamlelandet, har jeg dog ikke landet fullstendig, i mental forstand. Derfor vil jeg inntil videre bare dele noen superoverfladiske kommentarer om selve reisen.

1. Jeg trengte overhode ikke å bekymre meg. Det gjorde mamma og pappa nok for alle, kanskje de tok opp kvoten for en lang tid framover. De kjøpte til og med pepperspray til meg! Noe jeg heldigvis ikke var i nærheten av å få bruk for. Men de var også verdens mest hjelpsomme, og jeg må innrømme at det var litt deilig å kjenne at noen brydde seg om jeg levde eller døde. Ikke at jeg ikke trodde det, men allikevel.

2. Jeg elsker Swiss airlines' flyplass i Zurich. No kidding! Jeg kan si det, for der jeg tilbragte 15 timer på vei hjem. 20 i alt. De har sjokoladefontene, og jeg fikk sove på en sofa i et såkalt "resting area". Der hadde de også et religionsnøytralt kapell hvor jeg satt og ba sammen med tre muslimer, akkompagnert av deres allahu akbar. Alle som jobbet der var dessuten snille og jeg ble kjent med en jente som het Mel fra Australia.

3. En morsom ting: Tiden hvor flyvertinner demonstrerer hvordan du bruker "lifejackets" er over. Nå har de laget fancy videosnutter som får meg til og nesten håpe på et krasj: passasjerene tar smilende på seg masker, og sklir leende ned en morsom sklie til vannet hvor flyet har landet.

4. Det beste ved å kjøre fly, bortsett fra å se himmelen og skyene gli under deg og være på linje med solen (jeg hadde vindusplass på alle de fire avgangene!) er å sitte å glede seg som en unge på juleaften til hva slags form for frynsegoder som venter i form av snacks. Noen som kjenner meg vet at jeg elsker frynsegoder. Siden dette var superbillige biletter vanket det ikke store måltider, men desto større var gleden og overraskelsen over en fersk croissant, yoghur og kaffe klokken 7 i dag tidlig.

Forstsettelse følger! (uten flere uinteressante fly-detaljer)

En uke annerledes

2010-10-01T12:11:00.000-07:00

høsten, av Mucha

Høstferie. Den kommer perfekt. Etter starten på et år som egentlig ser nokså lyst ut, var det allikevel akkurat denne dagen alt skulle ende opp i, i første omgang. Første lille periode av det store tredje-klasse året. En uke til å kjenne på livet utenfor den faste rutinen. Selvom det er en fin rutine, må den ses i noenslags sammenheng for å ha betydning og kunne verdsettes. Jeg er heldig som kan leve ut interesser på skolen, som kan treffe venner hver dag, og jeg trenger ikke ha ferie for å verdsette en kopp kaffe, en film, en sang, en bok. Men nå ser jeg fram til en uke med "change of scenary", tid til overs til ikke bare å gjøre det jeg burde, selvom det er ting jeg gjør med glede, men ting som jeg bare har lyst til fordi jeg på mest utspekulert vis kan pønske ut hva i all verden jeg skal bruke denne timen til, og jeg kan velge mellom alt i hele verden!

God høstferie!

Hyll Høsten!

2010-09-26T09:11:00.000-07:00

I dag sto jeg opp - og laget eplepai - til frokost!

Solen sto også opp, og sammen gikk vi en lang tur i skogen.

Forresten, Osloturen ble like fin som jeg kunne drømme om, og den Russiske utstillingen anbefales!

Når du ikke kan komme til Russland...

2010-09-23T11:30:00.000-07:00

...så kan Russland komme til deg!

På lørdag skal jeg på Oslotur med Billedkunst-skolegjengen. Vi skal se den "forferdelige" høstutstillingen, men så fikk jeg tilfeldigvis greie på at det åpner en ny utstilling i Nasjonalgalleriet. Russisk kunst! Selvom jeg er en smmule misunnelig på venninner og familiemedlemmer som er på reisefot i disse dager, gleder jeg meg forbausende mye til denne Oslo turen. Jeg får Russland - minus fattigdom og alkoholisme, pluss DeLuca kaffe på en høstgyllen Carl Johan. Jeg er i det absorberende hjørnet i dag. Føler dere dere sånn? At dere noen dager er mottakelig for en annen type inntrykk, og at du absorberer f.eks kunst eller musikk eller en film på en litt annen måte? Jeg er der nå, og tror det er derfor jeg gleder meg. I guess you could travel the world, but it's what you feel that makes the day.

http://www.nasjonalmuseet.no/no/?module=EventCalendar;action=Event.publicOpen;ID=42&template=exhibitionView

Konf.

2010-09-19T05:40:00.000-07:00

Broren min ble konfirmert i går! Vi hadde en veldig koselig fest etterpå, og nå sitter jeg med magen litt full av kake og lurer på hva som er meningen med livet. Ikke på en depressiv måte, mer nostalgisk og ærefryktig. Det er rart. For tre år siden var det meg. Uansett er jeg takknemmelig for å ha noen jeg er så glad i, og som jeg har en mistanke om er glad i meg også. Da er det ikke så farlig med meningen med livet.

i et øyeblikk

2010-09-13T12:31:00.000-07:00

I morgen flytter en venninne av meg til England for å studere. Vi sa hade i dag, etter en god samtale over Gjøviks beste cappuchino. Noen mennesker kan det med å være tilstede i øyeblikket, se skjønnhet i hverdagslige ting, og når du er sammen med sånne mennesker framtoner alt ved livet seg som et eventyr. Det er ikke bare det at de kan fortelle en god historie, de er en god historie. Når vi hadde skilt lag og jeg gikk min vei over torget, fra taket på et av byens eldre og mer ærverdige bygg, reiste en armé med duer seg over meg, de fulgte hverandre som om alles vilje var den samme. Jeg så meg selv utenfra, som på film - hvor karakteren jeg spilte var nettopp der den var planlagt å være. Venninnen min er god til å skrive, og jeg tror at hvis hun kan få meg til å møte meg selv i øyeblikket, kan hun antagelig vis få andre til å gjøre det samme. Er det ikke det som er hele poenget med historiene? Vi leser eller ser ikke egentlig fremmede karakterer, men vi ser oss selv i andre mennesker - fordi vi er en del av samme historie. Som om alles vilje var den samme. Allikevel frie til å fly.

Russland

2010-09-09T07:48:00.000-07:00

Prokofjef, chanel, st.basils, vinterpalasset, babosjka...

Jeg er kompis med Jonas Gahr Støre!

2010-09-07T07:38:00.000-07:00

...Eller sekretæren hans i alle fall.

Jeg var altså i Niger for to år siden, to ganger. Niger er verdens fattigste land og akkurat nå rammes det av en gedigen tørkekrise -noe som medfører en gedigen sultkatastrofe. 43% av alle barna under 5år i Niger var krønisk underernærte før denne tørken inntraff. Nå trues halve befolkningen på livet.

På den andre siden har jeg levd i Norge hele mitt liv. Norge er verdens rikeste land. Hva er likheten mellom disse landene? Det er at de begge er ytterpunkter. På den måten, kan man ikke si at de ligger nærmere hverandre enn noen andre punkter? Hvis velstands-skalaen var en sirkel? Uansett når en rekke bistandsorganisasjoner sendte brev til utenriksministeren vår, slengte jeg meg på i bønnen om at Norge skal ta sin stilling som et ansvar, og hjelpe Niger. I går fikk jeg svar av hans sekretær! (Som sa at "Jonas ba meg svare til deg.."!) Norge gir allerede en hel del penger, men omfanget av krisen er for store til at bare statlig støtte holder. Det vil aldri holde til å redde alle. Men alle pengene som går til mat, blir mat til noen. Og den noen kan være en Stevie Wonder, en Mor Theresa eller hele Afrikas redning. Eller bare en vanlig person med en uvanlig, unik historie.

Vil du vite mer om hva som skjer i Niger? I Engehaugen kirke på lørdag 19.30 vil FOKUS ta opp nettopp dette som et tema, vi får besøk av to misjonærer fra Niger og samler opp kollekt til de katastroferammede.

2010-09-05T12:58:00.000-07:00

I ask you right here please to agree with me that a scar is never ugly.
That is what the scarmakers want us to think. But you and I, we must make an agreement to defy them.
We must see all scars as beauty, okay?
This will be our secret, because take it from me, a scar does not form on the dying. A scar means "I survived". In a few breaths time I will speak some sad words to you.
But you must hear them the way we have agreed to see scars now.
Sad words are just another beauty. A sad story means,
this storyteller is alive.

(The other hand/little bee, chris cleave)

CHANEL, Shanghai - Paris 2010/11

2010-09-01T13:35:00.000-07:00

Fineste kleskolleksjonen jeg har sett, se videoen!:

http://www.chanel.com/fashion/8#8-fall-winter-2010-11-haute-couture-chanel-fashion-show-19,4

prayer is an august avowal of ignorance*

2010-08-30T08:10:00.000-07:00

I dag sto jeg å ventet på bussen utenfor rådhuset etter skolen. Jeg skulle egentlig vært på et Natur og Ungdommøte, men vakre løfter og store planer til tross, droppet jeg det til fordel for mors mat.
Det var skygge og unektelig kald høstluft der jeg sto, men på fortauet på den andre siden av gata, bredte solen seg. Augustsol, som om den ville stråle ut mot slutten, før den ville måtte overgi all sin varme til de gulnende bladene. På bakken et par meter framme spankulerer den mest stakkarslige duen jeg har sett i mitt liv. Eksosgrå fjær i alle kanter, og mørke skjoller av søle. Hodet mitt er fullt av filosofiske idéer fra Religion & Etikk timen, og i et øyeblikk føler jeg meg veldig til stede. På benken foran meg sitter et par, damen har håret tilsløret og mannen har sort hår og mørke øyne. Da den stusslige, ekle dua begynner å hakke bort på dem, i samme øyeblikk som jeg får opplevelsen av tilstedeværelse, vet jeg at duen ikke vil bli viftet bort. Jeg vet at den er en del av øyeblikket den også. Jeg ser bare den bøyde ryggen til mannen noen sekunder, men så strekker hendene seg fram fra de fulle Rema-posene, og strør utover hvite loffsmuler mot den ynkelige fuglen. Damen ved siden av ham ler, og plutselig er ikke sola på den andre siden mer.

*Victor Hugo. (avowal/: a frank admission or acknowledgment)

8 Måneder

2010-08-29T03:10:00.000-07:00

Det er sent i august og kles-fasten er i sin 8. måned. Jeg føler meg sikkert litt som en dame i sin 8.måned av et svangerskap. Sprekkeferdig. Men allikevel har jeg litt igjen, og allikevel er jeg glad. Jeg får en dypere respekt for klær når jeg ikke tar dem forgitt. Pene klær altså.

På fredag så jeg den nyeste Sherlock Holmes filmen. Settingen er som vanlig grå England på slutten av 1800-tallet. Og jommen kunne de kle seg på den tiden! Hatter, perler, tykke ulljakker mot yndige silkebluser. I look to January.

Annen klesinspirasjon:

jane austen

Rachel McAdams i Sherlock Holmes

<><><><>

chanel

2010-08-26T08:20:00.000-07:00

Den guddommelige virkelighet er som en fuge, et musikkstykke:
Alle hans gjerninger er forskjellige, men de rimer, de er et ekko av hverandre.

-C.S. Lewis, "Gud på tiltalebenken".

2010-08-24T07:58:00.000-07:00

Noen grå regnversdager, som i den dag, beviser at lykken ikke kommer utenifra.

Lykken leier hender med kjærligheten.

2010-08-22T05:11:00.000-07:00

This is my moment, this is my place.
And I let all other things go just so this can be.
-In order to be me.
For each thing I do to try to accomplish something,
I add a stone to the weight that tries to push me down.
That tries to say that i am my own success.
And so it builds up,
as my moment, my place
has to die under the weight of it, of this wall.
It has been my defence, but it has never been me.

Chai & Pølse

2010-08-20T08:58:00.000-07:00

For et vanemenneske som meg er det utrolig befriende å være med mennesker som er hakket mer "Hakomamatata" enn meg selv. Dette er "Bergs guide to some random chillingout on a friday afternoon" - tolket av meg selv.

1. Bestem deg for å bli med noen hjem busstoppet før person skal av.
2. Pass på at det er en person med uteveranda, katt og campingstoler.
3. Er du sulten? Hiv noen pølser i stekepanna. Er du tørst? Lag en fancy chai te fra bunnen av. (NB, en kombinasjon jeg aldri ville godtatt av meg selv, jeg synes ordet random egentlig har blitt veldig utvanna, men her vet jeg virkelig ikke bedre.
4. Spill akustisk gitar i på trammen før du patter på pipa og tar en prat. (pipa kan sløyfes).

Ha en bekymringsdrepende - beroligende - energigivende helg etter årets første skoleuke for de som er i den båten!

Avatar

2010-08-19T08:54:00.000-07:00

I går så jeg "Avatar" for første gang. Jeg skulle gjerne opplevd den på et stort lærret i 3D, men for min del trengte den overhode ikke å være det for å være en god filmopplevelse. Lauryn Hill sa: "Fantasy is what people want, but reality is what they need" - og jeg har alltid tenkt: "så sant, så sant." Allikevel tror jeg at virkeligheten ofte er så kompleks at vi ikke alltid kan ta inn hva som skjer rundt oss, i verden. Da er kanskje en liten dose "fantasy" ikke så dumt likevel. Kan mennesker skape noe ut av sin fantasi som ikke på noen måte speiler noe fra virkeligheten?

Nytt skoleår, ny blogging

2010-08-18T08:39:00.000-07:00

I dag er første skoledag i det siste av 13 skoleår. Jeg har puttet på en ny utforming for bloggen, for å få et litt friskt pust over det hele. Jeg håper på litt lettere og tettere blogging fremover. So stay tuned!

Slekta

2010-08-05T07:58:00.000-07:00

SÅ. Etter sørlandsturen sto Hardanger for tur...
- vi traff mammas søskenbarn med familier, gikk på fjelltur, stekte sveler og så utover fjorden.
Derretter var det Austevoll hvor det min tante og onkel fra Amerika ventet...
-ved båten på et hav kokende av makrell, litt mer tur og amerikanske pannekaker med sirup, banan og pecannøtter (Jeg vet!)
Endelig var Førde for tur, og som et slektsfyrverkeri til avsluttning...
- deltok vi på et stemne med 170 (!) firemenninger, grandtanter osv, osv. KJEMPE koselig, og VELDIG intenst.
No wonder at jeg våknet med det som føltes som min første hangover eller noe, vel hjemme i Gjøvik. Slektshangover.
Nå har jeg hatt noen deilige dager hjemme og, for å si det med pappa "nytt stillheten som fet honning". En tid for alt.

Tante Signes Amerikan Pancakes og "tante Jemimas" sirup!

kveldshimmelen sett fra huset i Hardanger

Hilsen fra Sør

2010-07-20T10:29:00.000-07:00

Hei hei! Nå skriver jeg fra den bittelille laptopen til min gærne onkel på Sørlandet. Jeg og familien tar runden, jobber oss oppover og skal innom gamle og nære slektninger. I dag har vi vært på tur til Stavanger, hvor jeg fikk meg sjøstøvler fra Moods of Norway! (For dere som tenke "uuuh, har hun sprukket på nyttårsløftet sitt, nå?" Så, nei. Dette var sjøstøvler, noe jeg ikke har fra før, ikke klær. Det pøsregner her, dessuten fikk jeg dem av mamma. Ok. Ellers, så er det nydelig her! Et landskap jeg ikke har sett maken til noen steder. Ville sletter, piskende vind, eviglange horisonter, og brusende bølger mot lange hvite sandstrender. Peace out! (Se Streetdance 3D på kino!)