Og bakom synger skogene

For noen uker siden så jeg In to the Wild, og skulle ønske jeg kunne ta med meg internatvennene mine og rømme, som Doppler ut i skogen. Hjemme på vinterferie drømte jeg meg bort i Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene, jeg gikk turer i sola og snøen og heklet, om ikke foran peisen, så foran sju-nyhetene på TV. Du kjenner lukten av granbar og føler suget i kroppen, vibrerene svakt - som trukket mot en magnet langt borte. Til fjellene, de ville fjellene! Og mot det skinnende bildet av det ekte, evige og naturlige mister alle de små tingene som fyller rommene og tankene våre sin glans.
Men det finnes noe ekte og naturlig der du er også. Der jeg sitter på et rom i en dubletten på et internat i Oslo. I alle menneskene du virkelig ser, ikke bare omgås, men opplever - bakom dem synger også skogene. Jeg lengter etter å rehabiliteres fra alt jeg har blitt avhengig av, og bare få være i det som bare er. Men det er lett og tenke at bare fordi gresset kanskje er grønnere på fjellet, så er det der livet ligger å venter på en. Her og nå minner jeg meg selv på hvor ekte kjærlighet er, hvor godt jeg liker å blogge, hvor godt det er å lese Trygve Gulbranssen og kjenne det blåse over Dauingfjell. Som Chris oppdager i Into the Wild: happiness is only real when shared. Og det er sannere enn selv Snehetta og skogsus. Når det kommer til lykke går det ingen vei utenom kjærlighet og vennskap .

To bilder

Endelig har jeg gått gjennom alle bildene jeg tok i Indonesia. For det meste koser jeg meg med mimringen. Fryder meg på nytt over de  små og store gledene. Men så er det to spesielle bilder som river i meg når de kommer opp på skjermen. I virkeligheten tok jeg bildene og gikk videre. Nå kommer jeg tilbake til dem igjen og igjen.

Disse to guttene leker utenfor hjemmet sitt. Utenfor skurene ved elven. Bildene er tatt i nærheten av Medans største slumområde.

In you I hear a song

På fredag, da jeg skulle kjøpe min første LP-plate, kom jeg igjen tilbake til Whitney Houston.Hun var den første artisten jeg virkelig beundret. Det var henne jeg ville være. Henne jeg gjorde meg selv til en klovn for, ved å synge en av hennes alt for krevende duetter på Kopperud barneskoles Grand Prix. En barnslig imitasjon av Same script, different Cast med en av mine beste venninner.
Og senere, hakket mer vellyket, var hun i konfirmasjonen min. Mellom meg og søsteren min i When You Belive. Da det var broren mins tur til å konfirmeres var det bare gjennom Whitney jeg kunne si det jeg selv ikke kunne uttrykke klarere. I will always love you.

Da hun kom tilbake, etter elendighet og harde tak, ble hennes I look to You en trøst for meg i alle utfordringer. Og på fredag fikk hun igjen bety noe for meg. I den nye hverdagen på Fjellhaug i Oslo danset jeg og den herlige dublettveninna mi innflyttningen i gang til tonene hennes, hang opp en plakat av henne og gjorde oss klare til å dele bad og gang og god minner sammen resten av semesteret.

Nå er Whitney død, men LP-coveret står fremme på pulten min og lyser som en oransje 80-talls sol. Avisene sier at hun virket lykkelig den siste tiden. Jeg håper det er sant, og jeg er lykkelig, jeg også. Lykkelig over at verden har fått se sånn sangkunst og at jeg får lov å føle at jeg er glad i et menneske jeg ikke aner noe om. Det er håp for verden i at vi kan dele følelser, at en sang kan fortelle deg at du ikke er alene. At en kjendis som alle trodde skulle knekke under av narkotika og rus kjempet seg gjennom det som et forbilde på at det går ann. At hun kom ut seirende med å fortelle alle hva som var hennes håp.Og at hun døde kvelden før hun skulle delta på et Grammy-arrengement.

Nå sitter vi, tre nære venninner og lytter til I Look to You. Hun synger om oss og hun synger om seg selv. "Take me far away from the battle" synger hun. Og det har hun blitt. Og videre "when melodies are gone, in you I hear a song."

Takk, Whitney!

Incpetionesia

I Indonesia, med verden flommende inn i oss. Frodige farger som fyller blanke ark.
Medan er eksos, shoppingsentre, tuting og buddhister i stille meditasjon. Bønnerop fra moskeene synger om en lengsel som brenner i meg, men som jeg ikke forstår. Noen steder krasjer ropene fra minareter over hele byen, og danner en atonal Stockhausen-aktig musikk som kanskje er urovekkende, kanskje beroligende.
Vi sitter samlet og jeg glemmer meg selv og smelter inn i felleskapet. I øynene på alle i den lille gjengen vår ser jeg at jeg er hjemme. Vi ler av de barnslige vitsene enda en gang og spiller feil akkorder på ukulelelene til glemte slagere.

Humpende, ristende forbi apeflokker og jungel. Til Lake Toba. Enda en øy på øya i øy-landet. Og «Øyception» føles virkelig som en drøm. En veldig god drøm. Fjellene er så grønne at det ser ut som de har vokst ut fra den klare innsjøen, og etter tusenvis av år har blitt til ragende fjell, men beholdt fargen til den første spiren.
Gjennom den åpne hytten flyr kolibrier og sommerfugler over oss der vi sitter og drikker juice og synger negro spirituals så taket løfter seg. Etter å ha planlagt så mye annet, vippes jeg av pinnen og faller fritt. Som i en drøm i en drøm i en drøm. Med verden flommende inn i meg er hvert ord, hvert blikk, hver blomst, hver smak en ny farge på et blankt ark.

En ny koffert

Jeg pakker en ny koffert. For noen måneder siden gjorde jeg det samme for å reise hjem.
På rommet mitt i Firenze foldet jeg sammen genser etter genser, og det kjentes så tungt, som om hvert plagg var en av de lange dagene der, minner - vakre eller vanskelige, jeg la ned i bagasjen.

Så pakket jeg og dro til USA! Til Texas hvor alt er stort og hvor mulighetene er mange. Hvor jeg fikk tro og håpe igjen.

Plutselig sveipet 2012 over alt som var, og på et øyeblikk var en ny koffert pakket og utpakket og jeg hadde et nytt rom, et nytt hjem. I Oslo var det som Gud satt meg tilbake til meg selv, i balanse etter å ha vippet fram og tilbake mellom hva jeg kunne og hva jeg ville.

Og nå pakker jeg en ny koffert.
Jeg har glemt alle shortsene mine på Gjøvik, men jeg er klar for å dra.
Jeg åpner hjertet mitt og håper du ikke avviser meg, Indonesia.
Håper du ikke blir noe jeg gjorde en gang, men at jeg kan pakke deg ned der jeg gjemmer erfaringene mine.

Tatt til Oslo

Jeg sitter stille. Jeg er ikke i bevegelse, men verden suser forbi meg likevel. Det er som å sitte urørlig på et tog i full fart.

Jeg har blitt tatt til en annen by, satt sammen med andre mennesker i en annen hverdag. Er dette min stasjon?

Oslo. Hele livet har jeg lengtet tilbake til deg! Aker sykehus, der jeg ble født – vet du at jeg bor like ned i veien fra deg? Å holde søsteren min i hånden igjen. Å være like i nærheten.

Og så blir jeg redd. Det går for fort. Jeg faller uten feste for føttene og det blåser gjennom meg.

Men så er jeg båret av vinger. Mange vinger. Og jeg flyr, jeg står ikke stille, men jeg er heller ikke fanget på et tog. Jeg er fri!

Adventsglede

Adventstart i Texas

Å jobbe er ikke arbeid mer. Norli er jul!
Å lese er ikke konsentrasjon disse dagene. Bøkene er basseng med levende vann.

Mørket er ikke frykt, vinteren er ikke kulde.
Vinter er glitter og rensende sne. Mørke er søvn, drømmer, eventyr.

Å være ferdig på videregående er ikke "puh, endelig", men å se tilbake på minner og tenke
"Så godt vi hadde det!"
Ansikter er ikke masker mer, men utrykk på mennesker. Massevis av ansikter. Blikk å møte, smil å ta i mot og sende tilbake.

"It's not having what you want, but wanting what you have."
Det handler ikke om å få det du vil komme til å elske, men å elske det du har.